MOTIV.

MOTIV.  
Gjennom mange år har jeg tenkt mye over hvilke motiv vi har for å gjøre det vi gjør, si det vi sier og tenke det vi tenker- som jo alltid er første steg. Samfunnet vårt er etterhvert blitt så overfladisk, så ensomt for mange og så strebe-fokusert. Hvilke motiv ligger i hver enkelt av oss for å gjøre de valgene vi gjør i livet vårt? Hos veldig mange tror jeg penger og status er en meget viktig bit, mens andre igjen har fokus mer på det menneskelige og jordnære og varme. Og selvsagt er det en kombinasjon i vektens tegn som vil kunne være det ideelle, men vanskelig å balansere fordi egoet vårt er lært opp til å ta styringen hos så mange av oss. Å følge sin egen vei, kjenne inn og vite hva som er riktig, det er det viktigste vi kan gjøre for oss selv. Enkelte ganger kan vi stå mellom oss selv og ikke helt vite der og da. Men så, når valget er tatt, og man begynner vandringen, kommer tvilen på at riktig valg er tatt. Så er det å krype langt inn i seg selv igjen og resonnere, tenke, kjenne på og deretter ta tak, et gripetak som kan gi gnagesår i lang tid. Men det er viktig å finne sin sti og tråkke den etter sitt eget hjerte, og ikke etter andres hjerter eller eget ego. Og som en pasient sa til meg for noen minutter siden; "Alle mennesker fortjener å bli elsket", nydelig sagt av en mann på 33 år.  Og det gjelder også det å være sin egen beste venn, nære seg selv med snille ord og ta vare på seg selv, kort sagt, også gi seg selv kjærlighet .
I dag skal jeg være snill mot meg selv, dvs. min venninne har gitt meg konsertbillett i bursdagspresang til en jeg alltid har fulgt- med hjertet, Anita Skorgan. Sammen skal vi fire venninner spise god middag og deretter er det konsert med vakre Anita.  
En god tirsdag ettermiddag ønskes deg med hjertehilsen Anne. 

Spesielle følelser i demensens tegn.

En helt spesiell dag og mitt enkle budskap.

En helt spesiell dag og mitt enkle budskap 
Denne dagen er god, men også litt vond. Min kjære pappa som jeg var så inderlig glad i, som var den mest "levende" personen jeg har kjent..., den snilleste, utrolig omtenksomme, den mest sporty, morsomme, arbeidssomme og glade laksen av alle, han ble brutalt plukket fra hverandre ettersom hjernecellene og "slagene" økte på. Fra å være ekstremt oppegående, fikk han Vasculær Demens, en slags demens i galoppfart, og etter snaue to gikk han ut av livet. Jeg tilbragte den siste natten hos ham, og kjente at nå var han på vei over. Den uverdighet det er å bli syk "i hodet", det er en rar greie. Det er lettere å snakke om kreft og andre fryktelige sykdommer... hvorfor? Kanskje fordi de som får en sykdom som rammer hodet forandrer personlighet, glemmer og ofte kan bli aggressive. Kanskje ikke veldig rart når de selv kjenner at ting skjer med dem som de ikke selv forstår, de mister hodet og språk etterhvert, og man kan vel bli aggressiv av mindre enn det. Å se sin egen pappa, og for min del også min kjære og snille svigermor smuldre hen og miste seg selv og all sin verdighet, det er vondt. Vi mister jo våre kjære to ganger, én gang i levende live, og én gang for siste gang. Det er en tung sykdom, både for personen selv, men også for familien og vennene rundt.
Jeg har snakket med mine barn om denne sykdommen, om den skulle ramme meg. Ut fra alle mine år jeg jobbet på sykehus og sykehjem med gamle og demente, gikk det én ting igjen hos svært mange. Når du ikke lenger har et hode som er med deg, klarer du ikke å ta vare på deg selv og du har ikke lenger evnen til å se hva som er riktig og galt, da er det noe som er helt avgjørende. Og for meg er det å vite at jeg ville bli tatt godt vare på, også når det gjelder mine klær, at jeg blir stelt, at jeg har rene klær, pene negler, får beholde perlene i ørene og armbåndet mitt, får stelt gamle føtter og får beholde håret mitt som jeg ville gjort om jeg hadde vært frisk. Ja, det kan kanskje høres naivt ut. Men ut fra hvordan vi er når demensen gjør sitt inntog for fullt, er det desto viktigere å få vise at jeg fremdeles har min ytre verdighet. Raknede strømper, hull i jakken og middagsmat fra to dager tilbake er ikke verdighet. Så la oss sammen hjelpe våre nærmeste med disse små, men viktige tingene. Sett en vakker blomst på bordet. Selv om din pappa ikke "ser" den, vet du at han ville vært takknemlig, takknemlig fordi du gjør det hyggelig for ham. Og med det, og det å vise kjærlighet, holde en hånd og klemme den varsomt, spille kort eller høre en melodi fra gamledager, det kan gjøre en stor forskjell i et indre som vi ikke lenger klarer å nå frem til rent intellektuelt, men følelsesmessig. 

Og det er dét som teller når livet er i denne helt spesielle livsfasen. Det er mitt enkle budskap til deg og meg som pårørende. 

                                         En varm hilsen fra Anne. 

Månen & meg.

                                      Nesten fullmåne & det totale kaos fra innsiden denne gangen. 

Sjelden eller aldri har jeg kjent på det så sterkt. Er det fullmånen som virkelig spiller meg et puss? Jeg kjenner på alt av følelser, og det kjennes som det komplette kaos både i hodet og i hjertet. Det er mange jern i ilden i disse tider, og jeg smaker på ordene... utilstrekkelighet, kaos, indre ubalanse i forhold til alt som "buuurde" vært gjort, skal gjøres, frustrasjon og hodet fullt av tanker pakket inn i hvit bomull. MEN det er en læring her, og det er å finne roen, kjenne inn og fortelle seg selv at denne sekvensen av kaos er en læring som gir meg styrke og mot til å gå videre.  Videre inn i det ukjente og litt skumle terrenget hvor dataarbeid, workshops og tilrettelegging av kommende eventer er en del av min læringsprosess... ved siden av klinikken. Og med en venninnelunch med en av mine aller kjæreste venninner i dag, en telefon som løftet meg og besøk av en vakker vakker sjel i morgen, er det all grunn til å lette på sløret og si tusen takk for dagens leksjon.  Og når man har venninners skuldre å lene seg på, og det er fredag og helg, da er det jo også grunn til å smile gjennom slør av tårer, slør av frykt og slør av følelsen av utilstrekkelighet. Å ha TILLIT til at veien ryddes og at jeg igjen kan løfte blikket og kjenne på følelsen av mestring, kjenne på kjærligheten til Livet og si HI Ego, du fikk meg ikke helt denne gangen heller...
Jeg ønsker deg en fredfull Månekveld.. eller kvelder... på alt det måtte inneha for deg i dine følelser.

Varm hjertehilsen Anne.   

Høst = Hoste, slim og forkjølelse.

HOSTE- og slim.   

I disse tidlige høstdager synes jeg folk hoster rundt meg på alle kanter. Hva er hoste i kinesisk medisin? 

I denne tankegangen, ser vi på hoste som en forstyrrelse i av lungens Qi-energi. Lungen har som oppgave å spre og senke energien og respirasjonen nedover i kroppen. Den kontrollerer også meridianene og blodkarene. Den regulerer væskepassasjene, kontrollerer hud, kroppshår og følesans og nesen faktisk. Ved svekkelse av lungens kapasitet, orker ikke lungene denne oppgaven, og energien går feil vei, nemlig oppover i stedet. Lungene er på mange måter vårt mest sårbare organ, da de er de eneste som ligger i kontakt med det ytre i kroppen, gjennom munn og nese. Vi kaller denne tilstanden rebelsk Qi-energi når energien går oppover. Hva kan ligge bak en hoste? Det kan være alt fra mat, kosten er viktig for at lungene skal kunne fungere optimalt, også tilbakevendende og kronisk sykdom kan svekke lunge-energien. Følelser er et viktig element; stress, frustrasjoner og uforløste følelser og sorg er viktige faktorer. Sorg svekker lungene og påvirker hjertet som kan bli urolig via hjernen. Dette skaper hete som igjen gir tørrhet. Sorg fremkaller også en undertilstand av lunge-Qi som kan gi symptomer som astma, hudlidelser, snue, og depresjon. I kinesisk medisin har organene hver sin farge, hvert sitt element og hver sin sinnsstemning. Lunge er som nevnt sorg, har fargen hvit og elementet metall. Så igjen handler det om hva som ligger bak når vi kommer i ubalanse og blir dårlige. Selv om det selvsagt ikke alltid er slike ting når du blir forkjølet, vi blir jo smittet av andre også. Det er viktig å få sagt.  

En fin høstnatt ønskes deg med hjertehilsen Anne. 

Veien inn til hjertet.

Veien inn til hjertet 
Siden min her inne heter Veien inn til hjertet. Det navnet kom 13. november i fjor da jeg mediterte og spurte hva jeg skulle gjøre fremover. Stemmen min ba meg gå bort til min pc og begynne og skrive... Han sa navnet klart og tydelig, og det ble slik. Det er et fint navn, men innimellom tenker jeg på at det rommer mange ting. Veien inn til hjerte kan for mange oppleves tidlig i livet,men for de fleste av oss, bruker vi mange år, tårer og meditasjon for å finne frem. Finne frem i oss selv som betyr at vi må erkjenne oss selv som vår beste venn, sparringspartner og faktisk være glad i oss selv, noe som ikke er umiddelbart det letteste i verden. For noen er denne veien utrolig tung, og en sjelden gang nesten smerter degt meg å se hvor vanskelig noen har det. Og det er oftest de mykeste hjertene, de som sier ja til alle og ofte utsletter seg selv i fare for og ikke strekke til for alt og alle rundt seg. Da slår immunsystemet inn og gjør bukkesprang, slik at antibiotika blir hovedmenyen ofte over uker og måneder. Så kan verre ting følge på hvis vi ikke er på vakt og tar affære. Kjenner du deg igjen, eller kjenner du en nær person som har det slik? Ofte er det nydelige sjeler som brenner for at andre skal ha det bra og gir alt de har og mye mer.  Det er viktig å vise disse snille menneskene at de selv er viktigere og at de også har krav på et fullverdig liv hvor de skal kjenne på det å leve et godt liv, kjenne på de små undere i hverdagen og føle på kjærligheten til seg selv. Det aller viktigste- og vanskeligste.  Veien inn til hjertet er en livslang reise der vi hele tiden må holde øyet med kompasset for ikke å gå oss fullstendig vill. Kanskje vi sammen denne uken skal kjenne inn i oss selv og finne ut hvor på veien til hjertet vi befinner oss, og justere slik at vi kommer oss inn i riktig "kammer". Og har du en venn eller kollega hvor du kjenner fare på ferde, prøv og sette ham eller henne i forbindelse med sitt eget hjerte og gå med et stykke på veien. 
En ny uke er i emning, og vi kan alle denne uken ha en Hjerteuke. En god kveld og natt ønskes deg med varm Hjertehilsen Anne. 

Hvem er DIN frivillige familie?

Frivillig familie. 

I går var dagen i familiens ånd. Først var det formiddagsselskap med min onkel som fylte 80 år, sprek som en gyngehest, i full jobb og ser ut ikke et minutt over 70! Utrolig at det er mulig. Hyggelig å se igjen hans nieser og nevø, deres barn og gamle venner av ham. En merkedag egentlig fordi han er den eldste og siste av mine i min familie. Alle de andre er over på andre siden. En merkedag både for ham og for oss rundt ham.
Og tidlig kveld bar det fra Moss og hjem hvor ett av årets årlige selskap ventet. 
En gjeng med venner som bare man tenker på dem, får hjertet til å banke.  Ekte venner som alltid er der, stiller opp, kommer med synsvinkler på ekte vis og bare ER. For over 25 år siden sa jeg at disse er min frivillige familie, noe mine venner også har adoptert. Og når selv barna våre kjenner på dette og VET at denne vennegjengen virkelig er vår frivillige familie, da ligger det dypt. 
For hva er en venn? Hva er familie? Familien du er født inn i, tilhører du, den er der enten man vil eller ikke. Mens den frivillige familien også alltid er der, men på en annen måte. Det er mennesker man har knyttet bånd til over utrolig mange år (eller kortere tid), mennesker som betyr mye i hverdagen, som er med oss i gleder og sorger, tør å si sine meninger, ikke for å såre, men for å støtte. Og jeg føler meg faktisk nesten velsignet som har denne herlige gjengen rundt meg. I både gode og mer vanskelige tider.  Det er et stort privilegium å ha disse båndene. 
Så kan jo du tenke etter om du føler slik overfor noen av dine venner og kanskje knytte dette spesielle båndet som heter frivillig familie og la det få gro inn i fremtiden.
En vakker søndag ønskes deg med stor hjertehilsen Anne. 

God formiddag. 
I går kveld var første kvelden denne uken i ro, og da er jo Skavlan og Senkveld med.  I går var det den norske bieforskeren Gro Amdam som bor i Arizona som fortalte på Skavlan om sin unike forskning på bier, et insekt jeg alltid selv har vært fascinert av. Denne våren og sommeren kan jeg telle på en hånd de biene jeg har sett på blomstene mine, og det har vært kjempetrist. Biene har dødd over hele verden i hopetall, og ingen vet hvorfor. Og det er mer enn trist, det ødelegger vår økologi. Forskeren fortalte at biene står for 2/3 av bestøvningen av all frukt og blomster, og hvis de fortsatt blir borte, kan vi glemme alle de fine fruktene vi nå daglig koser oss med. Det er så skremmende, og jeg tenker at penger og profitt i alle mulige deler av vårt samfunn, ser ut til å koste en dyrebar pris vi ikke kan forestille oss, hvis vi ikke endrer kurs og tar vare på dyr, planter og mennesker på en helt annen måte. At denne lille stripete krabaten er så viktig for oss bør tas på største alvor. Og de er virkelige små "personligheter" som mange andre dyr. Å høre om hunnbiene som jobber i ett sett, guttebiene som er late, og at Gro Adam har klart å forlenge bienes liv og at litt vin gjør dem godt, det er jo spennende nytt til bie å være.
Nå er det å håpe med kryssede fingre at mange nye bier gjør seg klare til å ta våren 2014 med storm, og i stort antall.  For uten dette lille vesenet kollapser faktisk vårt økosystem. Intet mindre enn det. Og så synes jeg det er lov til å være stolt over at en norsk kvinne leder forskning på honningbien i verden. Takk til deg, Gro Adam for at du gjør en forskjell for å hjelpe disse små summende hjelperne våre til et godt liv. 

Når Universet taler til deg.

Når Universet taler til deg. 
Har du noengang følt at at du nesten blir motarbeidet uten at du kan sette fingeren direkte på hvem eller hva som er feil? Jeg vil tro at de fleste av oss har merket det i livene våre opptil flere ganger. Det er som det vi gjør bare blir feil, ting stopper opp og vi blir utålmodige, irriterte og lei oss. DA er det faktisk vi SELV som må stoppe opp og lytte inn. Hva er det som forårsaker denne "boblen"... og hva kan vi gjøre med den? Når vi kommer i en negativ spiral, er det ofte en del jobb som skal til for å finne ut og komme inn i en god flyt. Og det er jo i FLYTEN vi skal være i livene våre. Ofte har vi altfor mange prosjekter i hodet, og når de blir et stress, jobber hodet som besatt, mens sjelen drar på ferie, den orker ikke sloss over lang tid. Så er det for hver enkelt av oss og gå inn og lytte; Hvor er jeg, hvilke prosjekter er viktigst, hvilken vei skal jeg velge for å få det beste til for meg, og hvordan skal jeg løse det. Når vi har 3,5 og 7 prosjekter gående på en gang, blir fokus borte, og det gjelder å samle seg sammen igjen og kjenne inn til SØYLEN og godsnakke med sjelen slik at vi igjen er i oss selv og i kjenner røttene ned i jorden mens hodet letter i innhold og gjøremål, stress og hverdager igjen blir klarere og lettere å forholde seg til. FOKUS på én ting ad gangen, maks to, gir oss en bedre tilværelse, og Universet puster ut og gir oss små tegn på at vi er på rett vei... hvis vi evner og lytte og se oss rundt. En slik periode kan vi lære masse av, og så blir vi bedre rustet til neste korstog der vi føre var kan fokusere og lede oss selv videre på den riktige veien. Har DU opplevd å være i et stress, og ved ett punkt rett før det smeller får du en aha-opplevelse og det er nesten som å vinne seg selv tilbake med et stort gledessmil. Og så kommer flyten tilbake, og man kjenner at det er godt å leve. 

Og det er dér vi er ment å være, i oss selv og skinne.

Jeg ønsker deg en fin torsdag videre med en stor hjertehilsen fra Anne. 

Å lede Hjertet inn i skolen.

                                                       Å lede Hjertet inn i skolen.

  

Tusen takk for alle tilbakemeldinger både her inne og på face book angående mitt hjertesukk om barna og skolen og deres liv "utenfor seg selv"! Jeg er utrolig glad og overrasket over at så mange føler noe av det samme.  Ut fra dette og en del tanker gjennom de siste to år om emnet, og det at jeg brenner sånn for dette, vil jeg spørre dere om dere kan gi meg en tilbakemelding her på mail eller på fb på om vi sammen skal lage en liten... eller stor" kampanje" -"Med hjertet inn i skolen"  på face book.  Og hvor jeg i neste omgang vil kontakte skoler for å se om det er mulig å få en fot innenfor om dette temaet i hele Norge. Dette er KUN ment som en spørrerunde, og kjenner dere lærere og sender videre til dem, slik at jeg kan se om det er interesse for dette, setter vi igang. 

Jeg ønsker virkelig å bruke en del av tiden min på dette prosjektet hvis det er stemning for det, og jeg tror det kunne bli utrolig morsomt og et løft for små og store; Elever, lærere og foreldre.
Å komme ut i skolen og bringe HJERTET som tema inn, vil kunne skape sterkere samhold, gi elevene en styrke fra innsiden, gi troen på seg selv og sine egne kvaliteter og ressurser. Og med dette vil vi gi dem temaer som kjærlighet, respekt og ikke minst troen på seg selv, samtidig som de vil kunne gi lettere slipp på frykt og negative tanker. Mange vil kanskje finne flyten i sitt indre som gjør at de blir sterkere og tør å følge sin egen vei, tør å følge den drømmen de har, og stå imot når ytre krefter og Egoet kjemper for sine "liv".
Barna våre er fremtiden vår, og det er vondt å se hvor mange barn, unge og unge voksne som sliter. Kanskje kan vi sammen hjelpe???
Dersom du vil være med på dette, send navnet ditt på mail veieninntilhjertet@gmail.com eller på in side på fb Veien inn til hjertet. 

Og send gjerne denne meldingen på fb og mail til ALLE LÆRERE som du tror ville være med.
TUSEN TAKK.  

Hjertehilsen Anne. 

Lærerrollen, barna og de viktige ting. :)

Lærerrollen i førersetet. 
Så er det lærernes tur da... sier Erna og Siv. Kjempeløft i skolen, det skal bli fint å være lærer. Med 5 års lærerutdannelse i bunnen, 3 år som klassestyrer og 2 år i ungdomsskolen, synes jeg det er flott om vi kunne løfte lærerstanden og gi dem et løft. For ikke å snakke om å redusere de hundrevis av timer de bruker hvert år på papirarbeid som ingen leser, men som er i reglene. 

Men jeg tror det gjelder å løfte både lærere og elever sammen på en ny og annerledes måte. Gi dem en en liten leksjon i det å kjenne innover, kjenne på hvem er jeg, hva vil jeg i livet mitt, hvilke mennesker løfter meg frem, hvem holder meg nede, hva er jeg god i, hvilke kvaliteter har jeg som er unike.... Det er et hav av input vi kunne gi elevene og også lærerne ved å tenke litt annerledes.
Svært mange unge og voksne lever totalt utenfor sin egen kropp; Vi har det meste, selv en 8-åring løper nå rundt med dyreste iphone, vi reiser mer enn noen gang, vi spiser på dyre restauranter, vi har hytter og Syden har aldri hatt så mange nordmenn på besøk som nå. Og ALDRI har vi vært mer ulykkelige, aldri har vi gått på mer antidepressiva, barn som ikke finner plassen sin i barnehaven og på skolen... da er det lov å spørre hva som er galt!  

Og jeg tror mange av oss innerst inne kjenner en del av svarene. Vi lever i vårt ytre, vi lever på mobilen 24/7 og fb, unge spiller forferdelige spill på TV, de har ofte flere hobbyer hvor det selvsagt gjelder å være best, og vi løper fra det ene til det andre hele dagen til vi stuper fullstendig slått ut i sengen, ofte alt for sent. 

Å kunne gi barn og unge en liten pekepinn på det livet de lever, hva som for dem virker viktig og så få de til å se livet sitt fra en annen vinkel, tror jeg ville være verdt sin vekt i gull. Å vise dem at det er faktisk den lille piken eller gutten i hjertet deres som er viktig, at det er viktig å lytte til innsiden, lytte til sjelens stemme som er veiviseren i livene våre.  Sinnet vårt rommer alle følelsene våre, alle tankene våre, positive og negative, og ved å bli mer oppmerksom på hva vi tenker og på hva vi ønsker for oss selv, vil vi også lære å leve livene våre på en annen måte.  Min store drøm er å ta med elever og lærere, og også foreldrene med på en reise inn i seg selv og gi dem verktøy som vil hjelpe dem til å lytte til seg selv og ikke til alle andre rundt dem. For en gave det ville være. Å kunne så et lite frø som ville spire i hvert et hjerte. 

Dersom du er lærer eller ansatt ved en skole, er elev eller foreldre som synes dette høres spennende ut, kan du gjerne ta kontakt med meg på veieninntilhjertet@gmail.com for nærmere info eller avtale. :)

                                                                 Hjertehilsen Anne. 

                                                      MAT er viktigere enn vi kanskje tror!

 

I 11 år har jeg jobbet mye med matintoleranse fordi det ofte kan være en av hovedaktørene ved ulike ubalanser i kroppen. Ulike typer maveproblemer, hodepine og migrene, bomullsfølelse i hodet, verking i leddene, urenheter i huden, astma og allergier, eksem og følelse av tungsinn og depresjon, kan alle være symptomer på at kroppen din mottar mat den ikke kan tåle og fordøye. OBS! Også ADHD kan være påvirket av maten!  

Jeg kom over disse linjene av Louise Hay, som er meget betegnende i forhold til dette emnet og meget godt beskrevet.

"If I have to pick one thing it is this: I really want people to understand how important it is to know what they put into their bodies makes a difference! Good nutrition – healthy food is one of the keys to living a long, happy life. I’ve been talking about this for decades! I truly believe that the food we eat makes a difference in the way we think and live and react to life. Try taking out all dairy products (milk, yogurt, cheese, butter) and all white foods (sugar, rice, flour, pasta, potatoes) out of your world for one month and see how you feel. The results may surprise you!"

Det sies jo at vi blir det vi spiser... 
En fin fredag videre ønskes deg med hjertehilsen Anne. 

Når sjelen roper varsko...

En ny dag er over, og jeg sitte på min hytte Fjellskatt på 1011 moh. etter en travel uke både på jobb og hjemme. Kvelden i går føltes nesten magisk, vi var 18 mennesker til bords. Alle tre barna med sine kjærester og samboere, nevøer og min lille niese, alle med sine respektive. Å se at barna ler og virkelig koser seg, det varmer meg så inderlig, og jeg kjenner at det er verdt hvert minste lille strev for å samle familien og lage det gode måltid. Men i den siste uken har jeg kjent på stress, og det er ikke en ubetinget god følelse. Når bena mine streiker og det verker i føttene er det et varsko... og da er det å lytte innover å si hei til sjelen... hvordan har du det? Og dersom vi er ærlige og lytter, kommer beskjeden; og da er det å følge det som blir sagt. I disse stundene føler jeg ordet separasjon som det mest dekkende, og da er det å lytte inn. Når hodet løper løpsk uten å lytte til sjelen, blir det en separasjon, og da er det om å gjøre å legge ut ankeret og ankre seg så man ikke flyter ytterligere avgårde. Å kjenne på pusten, kjenne på alt det som får det til å vibrere på en høy frekvens, dét er medisinen som gjør at vi igjen kan mobilisere det som bor i oss av styrke og kjærlighet. Og finne det som for hver enkelt av oss er en glede, som gir oss tilbake denne styrken vår. For meg er det å være her med min Rosso & Bella, eller å ta møkkagreipet fatt og møkke boksen til verdens vakreste Mr. Laurentino. Gå rundt ham og kjenne den myke mulen, få en kyss i hele ansiktet og kjenne lukten av stall og en varm hvit mule. Vi har alle våre små friminutt. La oss ta de mer i bruk, med god samvittighet og være gode med oss selv. Vi trenger det... 
I morgen vil jeg at du- sammen med meg skal ha 3 gode ting du har gjort FOR DEG. Og send meg gjerne hva du gjorde.
Og- hva følte du når du var litt snill med deg selv? Skriv ned dine 3 ting her... jeg skal skrive ned mine... 

En god natt til deg med en varm hjertehilsen Anne. 

Puhhh....

En ting er lære, en annen ting å gjøre.. det kjente jeg på i går!

Puhhh...  Av og til undres jeg på hvorfor jeg lager så mye styr.. I dag er det familiemiddag her med 18 til bords og jeg jobber fletta av meg så svetten hagler og jeg fyker mellom det ene og det andre. Vasking, sølvpuss, bord som dekkes etter alle kunstens regler. For ikke å snakke om handlingen før i går hvor jeg plutselig fikk en engel ved siden av meg som smilte og bare begynte å pakke ned i posene mine, han så nok det noe stressede uttrykket og tenkte at her må jeg trå til. Og så bar det ned i bilen med hetetokter og tanker som snurret rundt i hodet på alt som skulle gjøres når jeg kom hjem. Etter å ha tømt posene- og de var maaange, trengte jeg litt luft og løp ut og klippet plenen, det må jo være pent der også. HVORFOR i all verden holder jeg på sånn? Er jeg ikke blant venner da, til og med mest familie? Og likevel styrer jeg i vei. I går kveld tok jeg en pust i bakken mens jeg prøvde å se på meg selv utenfra mens nypusset sølvet skinte og bordet ropte etter villvin og blomster som pynt. Det skal jeg ut og plukke nå straks. Det er sprøtt, jeg som forteller alle at de skal puste i maven, ikke stresse og være snille mot seg selv. Hva med meg oppi alt det? Det er bare å innrømme det, jeg er ikke bedre enn noen andre når det kommer til stykket. Men- det er jo et positivt stress på en måte, det er jo forberedelse til noe som er hyggelig, og det i seg selv hjelper jo litt.... Så er det bare å løfte blikket og gå på videre, og -det var godt å treffe sengen rundt midnatt. DA kunne jeg stryke mange punkter på listen og si til meg selv i speilet; Nå har du vært skikkelig flink. 

Å se sitt eget speilbilde, kan være vanskelig, særlig når man i tillegg skal si noe positivt til seg selv. Men det klarte jeg å gjøre før jeg gikk i loppekassen i går kveld, jeg fortjente det jo. 

Nå er det hjem fra klinikken og fortsette. Men med det vakre været og med meldinger, telefoner og hilsner på fb, er det bare å glede seg over dagen, selv med et halvrundt tall som virkelig har gnaget i meg siste tiden. Det er så viktig å glede seg over de små ting, og det minner jeg meg selv veldig ofte på. Og så kan jeg glede meg over en annen ting, og det er at jeg i går rundet 1800 likere på min side Veien inn til hjertet på fb, jeg har ikke ord som kan dekke den takknemligheten jeg føler over at så mange leser det jeg skriver der inne. En utrolig følelse som gjør at jeg hver eneste dag føler meg så priviligert og som løfter meg skyhøyt i "frekvenser" og er med på å gjøre dagene mine så meningsfulle ved siden av klinikken, denne nye siden her inne og alt det andre dagene våre er fylt av.  

TUSEN TUSEN TAKK!     

                                                                 Hjertehilsen Anne.