En ting er lære, en annen ting å gjøre.. det kjente jeg på i går!
Puhhh... Av og til undres jeg på hvorfor jeg lager så mye styr.. I dag er det familiemiddag her med 18 til bords og jeg jobber fletta av meg så svetten hagler og jeg fyker mellom det ene og det andre. Vasking, sølvpuss, bord som dekkes etter alle kunstens regler. For ikke å snakke om handlingen før i går hvor jeg plutselig fikk en engel ved siden av meg som smilte og bare begynte å pakke ned i posene mine, han så nok det noe stressede uttrykket og tenkte at her må jeg trå til. Og så bar det ned i bilen med hetetokter og tanker som snurret rundt i hodet på alt som skulle gjøres når jeg kom hjem. Etter å ha tømt posene- og de var maaange, trengte jeg litt luft og løp ut og klippet plenen, det må jo være pent der også. HVORFOR i all verden holder jeg på sånn? Er jeg ikke blant venner da, til og med mest familie? Og likevel styrer jeg i vei. I går kveld tok jeg en pust i bakken mens jeg prøvde å se på meg selv utenfra mens nypusset sølvet skinte og bordet ropte etter villvin og blomster som pynt. Det skal jeg ut og plukke nå straks. Det er sprøtt, jeg som forteller alle at de skal puste i maven, ikke stresse og være snille mot seg selv. Hva med meg oppi alt det? Det er bare å innrømme det, jeg er ikke bedre enn noen andre når det kommer til stykket. Men- det er jo et positivt stress på en måte, det er jo forberedelse til noe som er hyggelig, og det i seg selv hjelper jo litt.... Så er det bare å løfte blikket og gå på videre, og -det var godt å treffe sengen rundt midnatt. DA kunne jeg stryke mange punkter på listen og si til meg selv i speilet; Nå har du vært skikkelig flink.
Å se sitt eget speilbilde, kan være vanskelig, særlig når man i tillegg skal si noe positivt til seg selv. Men det klarte jeg å gjøre før jeg gikk i loppekassen i går kveld, jeg fortjente det jo.
Nå er det hjem fra klinikken og fortsette. Men med det vakre været og med meldinger, telefoner og hilsner på fb, er det bare å glede seg over dagen, selv med et halvrundt tall som virkelig har gnaget i meg siste tiden. Det er så viktig å glede seg over de små ting, og det minner jeg meg selv veldig ofte på. Og så kan jeg glede meg over en annen ting, og det er at jeg i går rundet 1800 likere på min side Veien inn til hjertet på fb, jeg har ikke ord som kan dekke den takknemligheten jeg føler over at så mange leser det jeg skriver der inne. En utrolig følelse som gjør at jeg hver eneste dag føler meg så priviligert og som løfter meg skyhøyt i "frekvenser" og er med på å gjøre dagene mine så meningsfulle ved siden av klinikken, denne nye siden her inne og alt det andre dagene våre er fylt av.
TUSEN TUSEN TAKK!
Hjertehilsen Anne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar