En helt spesiell dag og mitt enkle budskap.
En helt spesiell dag og mitt enkle budskap
Denne dagen er god, men også litt vond. Min kjære pappa som jeg var så inderlig glad i, som var den mest "levende" personen jeg har kjent..., den snilleste, utrolig omtenksomme, den mest sporty, morsomme, arbeidssomme og glade laksen av alle, han ble brutalt plukket fra hverandre ettersom hjernecellene og "slagene" økte på. Fra å være ekstremt oppegående, fikk han Vasculær Demens, en slags demens i galoppfart, og etter snaue to gikk han ut av livet. Jeg tilbragte den siste natten hos ham, og kjente at nå var han på vei over. Den uverdighet det er å bli syk "i hodet", det er en rar greie. Det er lettere å snakke om kreft og andre fryktelige sykdommer... hvorfor? Kanskje fordi de som får en sykdom som rammer hodet forandrer personlighet, glemmer og ofte kan bli aggressive. Kanskje ikke veldig rart når de selv kjenner at ting skjer med dem som de ikke selv forstår, de mister hodet og språk etterhvert, og man kan vel bli aggressiv av mindre enn det. Å se sin egen pappa, og for min del også min kjære og snille svigermor smuldre hen og miste seg selv og all sin verdighet, det er vondt. Vi mister jo våre kjære to ganger, én gang i levende live, og én gang for siste gang. Det er en tung sykdom, både for personen selv, men også for familien og vennene rundt.
Jeg har snakket med mine barn om denne sykdommen, om den skulle ramme meg. Ut fra alle mine år jeg jobbet på sykehus og sykehjem med gamle og demente, gikk det én ting igjen hos svært mange. Når du ikke lenger har et hode som er med deg, klarer du ikke å ta vare på deg selv og du har ikke lenger evnen til å se hva som er riktig og galt, da er det noe som er helt avgjørende. Og for meg er det å vite at jeg ville bli tatt godt vare på, også når det gjelder mine klær, at jeg blir stelt, at jeg har rene klær, pene negler, får beholde perlene i ørene og armbåndet mitt, får stelt gamle føtter og får beholde håret mitt som jeg ville gjort om jeg hadde vært frisk. Ja, det kan kanskje høres naivt ut. Men ut fra hvordan vi er når demensen gjør sitt inntog for fullt, er det desto viktigere å få vise at jeg fremdeles har min ytre verdighet. Raknede strømper, hull i jakken og middagsmat fra to dager tilbake er ikke verdighet. Så la oss sammen hjelpe våre nærmeste med disse små, men viktige tingene. Sett en vakker blomst på bordet. Selv om din pappa ikke "ser" den, vet du at han ville vært takknemlig, takknemlig fordi du gjør det hyggelig for ham. Og med det, og det å vise kjærlighet, holde en hånd og klemme den varsomt, spille kort eller høre en melodi fra gamledager, det kan gjøre en stor forskjell i et indre som vi ikke lenger klarer å nå frem til rent intellektuelt, men følelsesmessig.
Denne dagen er god, men også litt vond. Min kjære pappa som jeg var så inderlig glad i, som var den mest "levende" personen jeg har kjent..., den snilleste, utrolig omtenksomme, den mest sporty, morsomme, arbeidssomme og glade laksen av alle, han ble brutalt plukket fra hverandre ettersom hjernecellene og "slagene" økte på. Fra å være ekstremt oppegående, fikk han Vasculær Demens, en slags demens i galoppfart, og etter snaue to gikk han ut av livet. Jeg tilbragte den siste natten hos ham, og kjente at nå var han på vei over. Den uverdighet det er å bli syk "i hodet", det er en rar greie. Det er lettere å snakke om kreft og andre fryktelige sykdommer... hvorfor? Kanskje fordi de som får en sykdom som rammer hodet forandrer personlighet, glemmer og ofte kan bli aggressive. Kanskje ikke veldig rart når de selv kjenner at ting skjer med dem som de ikke selv forstår, de mister hodet og språk etterhvert, og man kan vel bli aggressiv av mindre enn det. Å se sin egen pappa, og for min del også min kjære og snille svigermor smuldre hen og miste seg selv og all sin verdighet, det er vondt. Vi mister jo våre kjære to ganger, én gang i levende live, og én gang for siste gang. Det er en tung sykdom, både for personen selv, men også for familien og vennene rundt.
Jeg har snakket med mine barn om denne sykdommen, om den skulle ramme meg. Ut fra alle mine år jeg jobbet på sykehus og sykehjem med gamle og demente, gikk det én ting igjen hos svært mange. Når du ikke lenger har et hode som er med deg, klarer du ikke å ta vare på deg selv og du har ikke lenger evnen til å se hva som er riktig og galt, da er det noe som er helt avgjørende. Og for meg er det å vite at jeg ville bli tatt godt vare på, også når det gjelder mine klær, at jeg blir stelt, at jeg har rene klær, pene negler, får beholde perlene i ørene og armbåndet mitt, får stelt gamle føtter og får beholde håret mitt som jeg ville gjort om jeg hadde vært frisk. Ja, det kan kanskje høres naivt ut. Men ut fra hvordan vi er når demensen gjør sitt inntog for fullt, er det desto viktigere å få vise at jeg fremdeles har min ytre verdighet. Raknede strømper, hull i jakken og middagsmat fra to dager tilbake er ikke verdighet. Så la oss sammen hjelpe våre nærmeste med disse små, men viktige tingene. Sett en vakker blomst på bordet. Selv om din pappa ikke "ser" den, vet du at han ville vært takknemlig, takknemlig fordi du gjør det hyggelig for ham. Og med det, og det å vise kjærlighet, holde en hånd og klemme den varsomt, spille kort eller høre en melodi fra gamledager, det kan gjøre en stor forskjell i et indre som vi ikke lenger klarer å nå frem til rent intellektuelt, men følelsesmessig.
Og det er dét som teller når livet er i denne helt spesielle livsfasen. Det er mitt enkle budskap til deg og meg som pårørende.
En varm hilsen fra Anne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar