Takknemlighet.

Så mye å være takknemlig for...

Husker DU å tenke over det du er takknemlig for hver dag, eller om kvelden før du legger deg?

I dag har jeg vandret i København og "gjort" Strøget. Jeg har kjøpt med meg vakre hvite duker og litt god vin hjem hvor jeg var i en nydelig verdig og gammel vinforretning med unik service og med en god klem og en flaske sherry på kjøpet... Jeg har meditert over livet, 
og denne kvelden har jeg delt med helt spesielle mennesker i livet mitt. Mennesker som jobber på hver sin kant, men med felles mål; Å jobbe for at medmennesker skal bli friske uten medisiner, men ved hjelp av dette unike verktøyet vårt, kalt POSTUROLOGI. I morgen skal vi igjen ha tre fantastiske kursdager med vår mentor og unike læremester, en nydelig lege i Marseilles, Dr. Michel Marignan.  Jeg føler meg så priviligert, så heldig og så fylt av en god følelse, en riktig følelse, og faktisk en følelse av at noen "der ute" en dag våkner opp og lurer på hva dette faget, dette utrolige verktøyet som Posturologi faktisk er. Fagfolk som ønsker å få sine pasienter friske, som ser helheten, finner årsaken og våger å gå utenom den vestlige medisinske trange sti, men inn på en vei som gir pasienten handlerom og helse, uten medisiner. Denne gang hovedsaklig om øynene og deres viktige instrument i kroppen vår.
For deg som vil se mer om dette, vil du finne informasjon på min hjemmeside AKI Akupunktur, samt siden min her inne, AKI Akupunktur. Jeg gleder meg til å videreformidle øynenes viktige informasjon i forhold til din egen helse og kroppen din.
Ha en god natt. 
Hjertehilsen Anne

Hjem i kiste.

Midt i min fine kurshelg her i København, ser jeg at Siv har valgt veien ut av livet, i Sveits. Med en takk for meg-tale og ord som sitter godt i min panne. Jeg har truffet denne kjemperen. En kjemper for eget liv, en som aldri gav opp og som prøvde absolutt alle veier - og utveier. Og fikk avslag på avslag.Hun har vært på kurs på min klinikk, så jeg har truffet henne, og hun var positiv til det siste. Jeg kjenner en tagg inni meg nå, et stort spørsmål om hvem som skal bestemme at noen skal få hjelp, andre ikke. Hun prøvde utallige ganger, men fikk avslag på avslag. Det er alltid to sider av en sak, og etter ett møte med henne, er jeg ikke den som skal dømme. Men, selv om man har gått på metadon, selv om man har en fortid, skal man da ikke få en ny sjanse??? Kanskje fikk hun det på en måte, men lungene hennes som måtte vært byttet ut, ble et nei i det norske helsevesen. I dag valgte hun veien ut av livet i Sveits, som faktisk en del mennesker gjør. Det gjør meg så trist. 

Jeg håper du har funnet fred nå, Siv.
Dette diktet fant jeg til min pappas bisettelse for akkurat 13 år siden, det er et vakkert dikt, og jeg synes det passer her og nå.
 

Varm hjertehilsen Anne.

Vakre København.

Vakre København. 

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet til denne byen, og nå ligger jeg på et koselig hotell midt i selveste hjertet av København etter en herlig biltur uten stopp og ned på 6.5 timer. Lange bilturer er min store favoritt, der kan jeg tenke i fred, lytte til musikk og til kloke ord fra kloke mennesker. Eller lytte til stillheten i seg selv.
Denne turen i dag har ikke vært noe unntak fra denne regelen. Av og til er det bare så utrolig godt å være alene, helt alene. Da jeg hadde passert Malmø, fikk min cd-spiller fri, og jeg entret den flotte og majestetiske broen over til Danmark med en enorm og litt uventet glede, en følelse av lykke, gledesbobler inni meg mens havflaten i tåkediset lå rolig på plass under meg.
En helg står snart for døren, en helg hvor jeg skal treffe gamle kolleger sammen med vår helt unike og dyktige læremester i Posturologi, Dr. Michel Marignan. Og da jeg leste disse vakre ord under middagen på hotellet her i sted, tenkte jeg bare YESSS, jeg er så heldig, så priviligert, tenk å lære dette faget som hjelper andre mennesker ut av smerte og psykiske problemer, jeg er så heldig, så priviligert. Og jeg kunne ikke beskrevet følelsene mine i dag bedre enn Oprah Winfrey; "Because if we´re really committed to growth, we never stop discovering new dimensions of self- and self-expressions"! Kan det sies bedre???
 

En god natt ønskes deg med varm hjertehilsen her fra Anne i København. 

17.000 ganger hver dag...

SØNDAG. Stillhet. Ro. Fri. Lytte inn. 

Sitt rolig ned og legg hendene på maven din og pust inn. Kjenn på hvordan du drar pusten rolig inn, for så å puste rolig ut igjen. Visste du at du gjør dette ca 720 ganger i timen, eller 17.000 ganger i løpet av dagen, helt uten å tenke over det???
Kroppen vår jobber for oss og med oss uten at vi reflekterer særlig over det hvis vi ikke er i overkant interesserte i det, noe som gjelder de færreste. Vi tar alt for gitt, og kanskje skulle vi snakke med kroppen vår innimellom, fortelle den hvor flink den er, hvor tro den er mot oss og hvor glade vi er i den. Men tar vi kroppen vår alvorlig? Lytter vi til den når den roper et varsko eller ber om litt ekstra service? Det er så inderlig viktig at vi behandler oss selv med respekt og kjærlighet, og ikke er så strenge mot oss selv, noe jeg selv stadig blir minnet på i mitt eget liv. Det er så viktig å være tro mot oss selv, skape harmoni og balanse, det gjør at cellene våre trives bedre og gir tilbake det de får. Av oss, innehaver av vår egen kropp. Og ingen annen kan gjøre det for oss, kun oss selv. Jeg har mye igjen å lære her, og vi er sikkert flere om det. Derfor kan vi kanskje bruke denne søndagen til refleksjon og gi kroppen vår en ekstra klapp på skulderen for å holde ut med oss, snakke med oss og gi oss informasjon slik at vi trives i og med oss selv. Og ikke minst minne oss selv på at hvert eneste minutt, hver time er det eneste vi VET at vi har. Pusten er som et anker i kroppen vår, og den kan vi bruke, eller misbruke, alt ettersom. Men dersom vi bruker den riktig, vil pusten gi oss så mye mer enn det vi tror den er, den gir oss styrke, indre ro, stillhet og den gjør at vi kommer i en indre balanse som gjør at spenninger, angst og andre negative ting kan slippe lettere. Så la oss puste rolig sammen denne søndagen og kanskje også utover i neste uke, kjenne på hva det gjør med hver enkelt av oss. Kanskje oppdager vi noe vi aldri har sett eller følt?
Ha en supersøndag med pusten som den røde tråd i alt du foretar deg.
 

Varm hjertehilsen Anne. 

Sjelen din får ikke rynker...

Sekundene og minuttene går, ukene, månedene og årene går. Hvert år blir vi eldre, alderen begynner å vise oss at vi har levd et liv, og vi ser oss i speilet og tenker, er dette virkelig meg? Nye rynker rundt øyne og munn, livslinjer som viser oss at årene går. Men tenk, vi kan være stolte av disse "landmerkene" våre, tenk at vi har laget alle sammen selv. De er kommet fordi vi begynner å bli voksne, uansett hvilket tiår vi entrer etter 30... Men- sjelen vår blir ikke eldre, den er med oss og holder oss unge i sinn, dersom vi lytter inn og tar en prat med den innimellom. Så kanskje vi alle skal lytte inn noen minutter denne helgen og se hvordan det står til på innsiden! Og deretter se oss i speilet og være stolte av den smilerynken livet har gitt oss.

En nydelig fredags ettermiddag ønskes deg med hjertehilsen Anne.

Er det rart jeg elsker en jobb som denne?

Natten lister seg inn på oss, og jeg vil bare si god natt etter noen helt spesielle dager i klinikken min denne uken. Enkelte dager når man får så mye tilbakemeldinger at tårene renner, ja, da vet man at man er på rett hylle, og gjerne på den øverste. Slik føles det i alle fall i dag og resten av denne uke 2 i det nye året. Ofte kjenner jeg på bølger av takknemlighet, og en følelse av ydmykhet og faktisk kjærlighet til de som finner veien inn til klinikken, og når mennesker med store emosjonelle og fysiske problemer kjenner store forandringer etter en og to behandlinger, ja, da er det som om alle cellene i kroppen bruser av gledesbobler. Slik har denne uken vært, og jeg kjenner en unik glede inni meg. 
En liten pike på bare 4 år, hun sover ikke, er urolig og foreldrene er veldig bekymret etterhvert. Idet jeg ser henne, kjenner jeg en så stor kjærliget til henne mens hun stormer mot meg og med kjempestore blå nydelige øyne smiler, og utbasunerer at hun er veldig sulten.... Når vi snakker, ser hun på alle krystallene på bordet, og er helt oppslukt. Hun forteller akkurat det jeg så idet hun entret dørstokken. Hun er en av "disse barna", de barna som har kommet for å gi verden masse kjærlighet. Hun forteller om "ting" hun observerer, hun snakker med "noen" til stadighet, og hun forteller underlige ting. Hun kommer på grunn av søvnproblemer over lang tid, hun "ser" jo så mye, og med en klar matintoleranse som står skrevet i ansiktet i tillegg, er dét en ytterligere faktor som i alle fall ikke hjelper på søvnen. Eller uroen og "bråket i ørene".
Tross mange legebesøk og flere blodprøver, har ingen funnet noe, selv om hele den lille kroppen roper matintoleranse ved første øyekast. Ved et par enkle tester, blir vi enige om det også moren har trodd, melk og melkeprodukter skal utelates fra kosten. Så gjenstår det å se utfallet, og vi venter spente et par uker fremover til neste møte på klinikken. Og etter frekvens-og fargeterapi, løper hun frydefullt og glad ut av døren, nå skal hun og mammaen kose seg på kafé. Mens hun stolt holder to vakre krystaller i hånden som hun valgte, krystaller som premie fordi hun har vært så flink og som hun skal ha på rommet sitt.
Er det rart at man elsker en sånn jobb som dette?
 

En god natt ønskes deg med hjertehilsen Anne.

Svart natt og varm te.

Svart natt og varm te.
Det er svart natt, og vinden tar tak og det kommer ulekast utenfor. Nok en natt uten den store søvnen mens hetetoktene herjer og jeg kaster inn håndklet, bokstavelig talt og sitter her med en god kopp med chai-te som varmer. Det er så mange underlige tanker som farer gjennom hodet alle disse nettene hvor urolig søvn er overskriften, og det gjelder å holde tankene på den gode siden, kjenne på alle fine ting i livet og glede seg til at en ny dag snart entrer dagens lys. Det er mye vind også i livene våre, uansett hvem vi er, hvor vi er og uansett alder, vi får alle våre tester gjennom livene våre. Hvis vi kunne klare å leve våre liv i tråd med vårt indre, i tråd med den vi innerst i hjertet er, uten å være redde, ville vi alle hatt et meget letttere liv, fordi frykten ikke ville frarøve oss det livet vi innerst inne drømmer om. Å leve vår sannhet, fylle vårt potensiale og vise verden at alt vi gjør og alt vi sier gjennomsyrer vårt inneste og ekte, i stedet for å la oss bli revet med av frykten og det og ikke være bra nok. Hva som er MIN sannhet i MITT liv, det er nøkkelen til et godt liv og til å finne frem roen i seg selv. Og den er det kun vi selv som kjenner best. Så ofte, altfor ofte, ser jeg pasienter som kommer til meg og som har et helt univers inni seg som de ikke ser fordi frykten og angsten setter en stopper for dem. Og- vi er jo ikke alltid redde for at vi ikke får til ting, men for frykten i seg selv, det er den som ofte er dørterskelen som må overstiges for å komme videre.
Å se at alle vi møter, faktisk kan være våre læremestre, det er en spennende tanke. Å kjenne på motstand i mennesker man har med å gjøre, snu tanken og motstanden og tenke på HVA det er i denne personen som trigger meg, som setter meg helt ut, hva er den egentlige læringen i denne relasjonen? Det kan faktisk være en spennende reise, nesten en skattejakt i ens eget indre, som hvis vi åpner for det, kan gi oss svar vi ikke ante at finnes i oss og som åpner dørene til mange spennende nye sider i oss selv.
Så, hva er din sannhet i ditt liv, hvilke mennesker har du rundt deg som kan være læremestre for at du skal kunne mestre nye sider som ligger og venter på å bli oppdaget?
Dette kan være tirsdagens lille nøtt, og oppdager du noe spennende, er det veldig fint om vi her inne kan få del i det, det kan gi en leser her inne og på fb-siden min Veien inn til hjertet mot og styrke til å ta tak i eget liv og egne relasjoner.
Lykke til og ha en god tirsdag når den snart våkner opp.
 

Varm hjertehilsen Anne. 

 

 

God natt med disse kloke ord.

Med disse kloke og sanne ord ønsker jeg dere alle en god natt med hjertehilsen Anne.

For en uke...

For en uke.
En uke preget av mye alvor... Først virus her inne på min private side på fb som jeg tok veldig tungt, morgenen etter ble jeg etterhvert liggende med akutt kink i 2 dager og pasienter måtte utsettes til neste uke, og så kom de ufattelige terrorhandlingene over flere dager i Frankrike med utrøstelige utfall og ufattelig skremmende handlinger. 

Nå er det storm på vei, og i skrivende stund ser jeg himmelen mørkner og vinden er på vei med øredøvende vindkast. Mon tro om den kommer for å kaste vekk alle vonde ting og gi nye pust inn i 2015? Det er nesten som en uke som er for dramatisk til å være sann, og nå det er bare å prøve å finne sjelero og finne inn til sin indre styrke. For selv om vi ikke er direkte innblandet i det som har skjedd i et annet land, kjenner jeg likevel på at vi er det på mange vis, og jeg undres som alle andre, hvordan er det mulig for mennesker å bli så bestialske og fulle av hat at man kan gjøre det som nå har skjedd i Frankrike??? Ingen av oss kan klare å sette oss inn i det svaret, det er helt utenfor rekkevidde å forstå. Men det vi - igjen - kan lære, er at vi må ta vare på hverandre, vi må støtte hverandre, gjøre gode ting for hverandre og vise det enkle, men utrolig vanskelige ordet Kjærlighet overfor hverandre. Vi har nå mange ganger gjennom de siste årene sett den nye type krigføring slik vi så det i Frankrike denne uken. Den eneste veien ut av det vi stadig ser som en trussel mot vårt vestlige demokrati og enkeltindividets styrke, er Kjærligheten, om enn så banalt det høres. Og det er ingen andre enn oss selv som kan løfte oss, vi kan aldri klare å forandre menneskene rundt oss, men vi kan forandre oss selv slik at menneskene rundt oss kjenner vår positive energi og en godhet vi kan gi rundt oss. Det å være mot din neste slik du selv ønsker å bli sett og behandlet, det er den fineste og dypeste leveregel vi har. Og den kan hver og en av oss være med på å håndheve sterkere enn noengang videre ut i dette året.

"LOVE is the essential existential fact. It is our ultimate reality and our pupose on Earth." 

Marianne Williamson.

La oss håpe på en god lørdagskveld mens vi sitter ned og rolig kan puste ut etter en heftig januaruke i dette nye året.
 

Varm hjertehilsen Anne.