Hjem i kiste.

Midt i min fine kurshelg her i København, ser jeg at Siv har valgt veien ut av livet, i Sveits. Med en takk for meg-tale og ord som sitter godt i min panne. Jeg har truffet denne kjemperen. En kjemper for eget liv, en som aldri gav opp og som prøvde absolutt alle veier - og utveier. Og fikk avslag på avslag.Hun har vært på kurs på min klinikk, så jeg har truffet henne, og hun var positiv til det siste. Jeg kjenner en tagg inni meg nå, et stort spørsmål om hvem som skal bestemme at noen skal få hjelp, andre ikke. Hun prøvde utallige ganger, men fikk avslag på avslag. Det er alltid to sider av en sak, og etter ett møte med henne, er jeg ikke den som skal dømme. Men, selv om man har gått på metadon, selv om man har en fortid, skal man da ikke få en ny sjanse??? Kanskje fikk hun det på en måte, men lungene hennes som måtte vært byttet ut, ble et nei i det norske helsevesen. I dag valgte hun veien ut av livet i Sveits, som faktisk en del mennesker gjør. Det gjør meg så trist. 

Jeg håper du har funnet fred nå, Siv.
Dette diktet fant jeg til min pappas bisettelse for akkurat 13 år siden, det er et vakkert dikt, og jeg synes det passer her og nå.
 

Varm hjertehilsen Anne.