Er det rart jeg elsker en jobb som denne?

Natten lister seg inn på oss, og jeg vil bare si god natt etter noen helt spesielle dager i klinikken min denne uken. Enkelte dager når man får så mye tilbakemeldinger at tårene renner, ja, da vet man at man er på rett hylle, og gjerne på den øverste. Slik føles det i alle fall i dag og resten av denne uke 2 i det nye året. Ofte kjenner jeg på bølger av takknemlighet, og en følelse av ydmykhet og faktisk kjærlighet til de som finner veien inn til klinikken, og når mennesker med store emosjonelle og fysiske problemer kjenner store forandringer etter en og to behandlinger, ja, da er det som om alle cellene i kroppen bruser av gledesbobler. Slik har denne uken vært, og jeg kjenner en unik glede inni meg. 
En liten pike på bare 4 år, hun sover ikke, er urolig og foreldrene er veldig bekymret etterhvert. Idet jeg ser henne, kjenner jeg en så stor kjærliget til henne mens hun stormer mot meg og med kjempestore blå nydelige øyne smiler, og utbasunerer at hun er veldig sulten.... Når vi snakker, ser hun på alle krystallene på bordet, og er helt oppslukt. Hun forteller akkurat det jeg så idet hun entret dørstokken. Hun er en av "disse barna", de barna som har kommet for å gi verden masse kjærlighet. Hun forteller om "ting" hun observerer, hun snakker med "noen" til stadighet, og hun forteller underlige ting. Hun kommer på grunn av søvnproblemer over lang tid, hun "ser" jo så mye, og med en klar matintoleranse som står skrevet i ansiktet i tillegg, er dét en ytterligere faktor som i alle fall ikke hjelper på søvnen. Eller uroen og "bråket i ørene".
Tross mange legebesøk og flere blodprøver, har ingen funnet noe, selv om hele den lille kroppen roper matintoleranse ved første øyekast. Ved et par enkle tester, blir vi enige om det også moren har trodd, melk og melkeprodukter skal utelates fra kosten. Så gjenstår det å se utfallet, og vi venter spente et par uker fremover til neste møte på klinikken. Og etter frekvens-og fargeterapi, løper hun frydefullt og glad ut av døren, nå skal hun og mammaen kose seg på kafé. Mens hun stolt holder to vakre krystaller i hånden som hun valgte, krystaller som premie fordi hun har vært så flink og som hun skal ha på rommet sitt.
Er det rart at man elsker en sånn jobb som dette?
 

En god natt ønskes deg med hjertehilsen Anne.