Å stå opp for deg selv!

Å stå opp for deg selv! 
Det er som jeg bobler over  Bilen er oppe av grøften, Rosso og jeg har gått en nydelig skitur i halvannen time i strålende sol og nesten ikke vind, og det er helt lyst til 17+. I ettermiddag var det rene Blåtimen mens rosa himmel og blågrå skyer pyntet Jotunheimen og fjellene rundt meg. 
Tankene snurrer rundt i hodet, det er mye som skjer og planer som luftes i store diskusjoner med meg selv.  Men så kjenner jeg at alt jeg jobber med, handler om VALG.  De valgene vi alle gjør i livene våre, valg vi gjør hvert sekund vi lever på denne planeten i dette livet. Det er som jeg kjenner at den røde tråden i mitt virke, er å hjelpe mennesker til å se sitt eget potensiale, sitt eget mesterverk i form av å være den personen de egentlig er og ta de valgene for seg selv som gjør at de kan leve sitt liv i sin egen sannhet.  Vi er alle påvirket av omgivelsene rundt oss, og de er sykt sterke.  Familie, venner, utdannelsesretning etc. Vi er så ufattelig bundet til det systemet vi er født under, nemlig og skulle prestere og gjøre det "alle andre" gjør. Jeg har sett gjennom så mange år på klinikken min at spesielt unge mennesker og kvinner mellom 35 og 50+ møter veggen fordi de ikke har lyttet til sitt indre, til den stemmen som ber de om å gjøre en snuoperasjon i livet sitt, gå inn på sin nye vei og følge hjertet og dypet av sjelens sterke røst.  Det gjør at mange mennesker kommer opp i dype konflikter fordi de rives mellom det etablerte samfunn rundt seg og sin sjel.  Svært mange mennesker som havner i denne kategorien, er mennesker som utad er godt fungerende, de er flinke og godt likt, snille og kloke.  Men- de har ofte en iboende konflikt inni seg... på den ene siden gjør de alt som "snille piker" er ment å gjøre og etterleve, mens de inni seg kjenner på en sterkere og sterkere rastløshet, indre uro, de føler indre irritabilitet og sinne, og så kommer depresjon og videre energimessige svakheter som ender med sykdom. Dette er en sterk påstand, men dette er en utvikling jeg har sett i klinikken min gjennom alle disse 12 år, og som blir sterkere og sterkere. Og det er, ikke minst noe jeg selv har kjent på min egen kropp.  Det som disse kvinnene tilslutt ender med i første omgang, er at de lukker hjertet sitt for seg selv og så overfor verden.  Det betyr likegyldighet og flukt som da kjennes som den enkleste vei, da slipper de jo å kjenne inn. Og dét er jo godt.  ELLER? En utvikling som dette betyr en stagnasjon i personen som kan gi store og etterhvert dramatiske følger, fordi de kun lever på "overflaten".
Ikke i pakt med sin sjel og sin egen sannhet. 
Å føle seg som en fange i sin egen virkelighet er uttrykk som ofte brukes, den friheten de lengter etter i seg selv er så fraværende og synes uoppnåelig, derfor er det lettest å "stenge av" for alle følelser og bare la seg drive med.
Hver eneste dag er Livet. 
Hvorfor lytter vi ikke? Hvorfor tør vi ikke følge vårt indre kompass? Hvem og hva er vi egentlig så fryktelig redd for? Tenk å ta en sjanse da... og selv kunne observere hva som skjer på første rad?  Hva og hvor mye har du å tape på å følge ditt lys for at du skal skinne og da gi ditt sterke lys til alle rundt deg? 
START I KVELD og let etter små tegn hver dag som leder deg på din egen vei. 
Hva har du å tape- egentlig? 

Varm hjertehilsen Anne.