Tilbake!
Så er det avgjort i dag, jeg skal tilbake til klosteret Sathira Dhammasathan i Bangkok der jeg denne gang er invitert til å hjelpe til i klosteret, kanskje holde foredrag og være med i det daglige virke. Hjelpe verdens fremste buddhistiske nonne og grunnleggeren av klosteret, Venerable Mae Chee i en liten uke før jeg igjen skal være med i tilstelninger i det enorme Wat Poh, munkeklosteret i Bangkok. Spennende, givende og utrolige dager venter, og i og med at Venerable Mae Chee ikke klarte å komme til Norge nå i august som var planlagt, er gleden desto større over at jeg likevel vil se henne. Og som hun sier selv, hun vil komme til Norge så fort hennes nye store prosjekt i klosteret er avsluttet.
Å få være en del av et klostersamfunn er en underlig og vakker opplevelse der stillhet, varsomhet, kjærlighet, varme, natur og skjønnhet er stikkord som preger hverdagene. Å gå over tid i en uendelighet av disse følelsene, setter meg i en dyp respekt overfor alt liv, mennesker, dyr og planter. Det føles som å være i ett med en selv, være en del av de omgivelsene, et speilbilde av det jeg kjenner på innerst inne, men som er så vanskelig å være i "på fulltid" i vårt samfunn på hjemmebane med stress, mas, uro, mediadekning av alt som skjer rundt i verden... Det er så viktig å kjenne innover, se hvilken strålende person vi alle er og gi oss selv kreditt for at vi er det mennesket vi er. Og kanskje måtte strekke oss litt for å få til det vi så sårt hungrer etter av tid, selvfølelse og godord, ikke bare til andre, men til oss selv.
Flere ganger denne høstmåneden har jeg klippet av hundrevis av døde små rosebuketter på rosebuskene i haven. De har visnet, og er klare for å falle av. Men ved siden av, står nye knopper og baner seg vei, på tross av vær og vind. Nye knopper som tross høst roper på å få blomstre. Og- jo flere døde som jeg klipper bort, jo flere av knoppene vil springe ut i full blomst. Men vi MÅ fjerne det gamle for at det nye skal vokse frem. Og hver gang har jeg tenkt, er det ikke slik i livene våre også?
Vi må fjerne gammelt skrot, både i hodet, i "tankebanken", i huset og rundt oss for at vi skal kunne strekke oss opp og frem og blomstre fullt ut. For å få plass til nye og friske tanker, idéer og gjøremål!
I dagliglivet i vårt moderne samfunn er det vanskelig å stille seg inn på stillheten, og det og igjen få oppleve klosterets stillhet, vennlighet, varme og skjønnhet er noe jeg ser frem til. Igjen, om enn visuelt, kan jeg plukke og rense ut mine egne "gamle roser" og gi plass til nye, for å få styrke og mot til å følge drømmene mine videre og la rosene få stå i full blomst.
I Livet mitt generelt, i klinikken, med familien min, med vennene mine, med alle jeg har rundt meg.
Takknemlighet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar