1. søndag i advent.

1. søndag i Advent, og vi går nå julen i møte for alvor.  Kanskje på godt og ondt. Det er så mange som kjenner på denne tiden som den tyngste i året, og nettopp derfor er det viktig å se seg rundt der du befinner deg i ukene som kommer. La oss lyse hverandre opp med smil, et hyggelig ord og kanskje strekke ut en hjelpende hånd til en som trenger det.  Dette er en tid med mange gjøremål, mye stress, men også med forventning og glede. Huset mitt er fullt av levende lys, og ute lyser vakre julelys både i et lite tre og med vakre julestjerner på veggen, nye av året.  Lysene vitner om at vi nå er inne i den mørkeste tid av året, men ved at vi lyser opp rundt oss, hjelper det absolutt i sinnet vårt, og dagene blir ikke så tunge og lange. Kun 4 uker er igjen av 2014, og det er sikkert mange av oss som undres og tenker tilbake. Har vi fått ut av dette året det vi lengtet etter, har vi nådd noen av målene våre, har det skjedd endringer i livene våre som har gjort at vi har endret kurs på noen måte? Uansett, det er enda 4 uker igjen, kanskje nok til å dytte litt på en tanke, en følelse, et gjøremål som vi skulle ha ønsket oss litt lengre frem i. Da er det bare å brette opp ermene og la det stå til, for hva har vi å tape? 
For min del, har klinikken min og arbeidet mitt med lys og frekvenser samt traumebehandlingene vært min issue dette året. Jeg føler meg priviligert, glad og takknemlig, og ikke minst føler jeg stor ydmykhet over å få lov til å jobbe på denne spesielle og unike måten. Å hjelpe mennesker som bærer på vonde hendelser og har måttet tåle mange tunge tak i livene sine, hjelpe dem opp av skyttergravene sine og få dem til å se at livet faktisk også er vakkert, det har vært stort for meg å oppleve.  Og- uansett, så finnes det aldri totalt mørke, lyset er der for oss hvis vi bare våger å se, våger å kjenne og våger å leve vårt liv i tråd med sjelen vår. 
I går kveld kom tårene frem flere ganger...( i følge barna mine skal jo ikke det mye til), men det å se Bjørn Eidsvåg i en alder av 60 år nå, prate om sin mamma som satt i salen, synge sine sanger og erklære sin kjærlighet til det liv han har levd, til sine sanger, det var sterkt. Et ekte menneske, som sikkert kan irritere mange, men få enda flere mennesker til å undre seg, kjenne etter i følelsesregisteret hvor de er akkurat nå, gi mange mange mennesker trøst; En sterkere livsoppgave gjennom dype ord og vakre toner kan man ikke ha.  Tenk om vi alle kunne funnet vår livsens oppgave og levd den gjennom livet vårt, for en gave det ville være. Både for oss selv, men også for de rundt oss.  Og- enten vi liker det eller ikke, så er det opp til den enkelte av oss om vi vil være med oss selv i livet vårt, eller stå utenfor og titte inn på hvordan vi kunne hatt det. Så kanskje det er noe å ta med seg disse siste ukene i 2014, og legge opp en liten kabal for oss selv og se hvor den fører oss...

En nydelig 1. søndagskveld i Advent ønskes deg med varm hjertehilsen Anne.