AKSEPTER DEG SELV!

AKSEPT!
Etter denne første uken med traumebehandling, er det noen nøkkelpunkter som går igjen, blant annet ordet AKSEPT. Hva er det, hvorfor er det så viktig, og hvordan kan jeg forholde meg til det for å få det bedre selv?  Å akseptere sin fortid, er en meget vanskelig affære for svært mange mennesker. Der to hovedtemaer som gjentar seg, det ene er aksept av det som har skjedd, altså i fortid, og som ofte har med traume i forhold til menneskelige relasjoner, foreldre med alkoholproblemer, psykiske belastninger, vold og misbruk seksuelt å gjøre.  Alle vet vi at det er temaer som er meget vanskelige å leve med. MEN en dag MÅ vi gi slipp for selv å komme videre.  Det gagner ikke andre og virkelig ikke oss selv å bære rundt på en blytung bør som bare drar oss ned jo eldre vi blir. Vi må møte denne frykten, disse følelsene ansikt til ansikt, og gjøre opp status i det forholdet som holder oss så langt nede, både fysisk og psykisk. Det er mange teknikker for det, og det er noe av det jeg lærer bort i klinikken min.  Ved å gi slipp, sende fra seg det vonde, tar man sin egen kraft tilbake, og sakte og sikkert kan vi bygge oss opp igjen, sten på sten, slik at grunnmuren vår blir sterk og vi igjen kan bygge det vi ønsker oss i livet vårt, både mentalt og utad. Når grunnmuren er sterk, kan vi utrette mirakler i livet vårt, både inni oss selv og overfor andre mennesker og i våre omgivelser som gir fast grunn under føttene våre og store bølger av glede i livene våre. 
Den andre formen for aksept som selvsagt også har med noe av det samme å gjøre, er AKSEPT AV HVEM DU ER. 
For å kunne få en forandring i livet ditt, MÅ du akseptere DEG SELV! Du må dypdykke inn i deg selv og se hva du finner og omfavne det du faktisk er.  IKKE det alle andre forventer at du er, men det du kjenner på lengst inn i sjelen din. Og ja, du kan kanskje føle på en sårhet i den sannheten som vil vise seg, men i det minste så er det DIN sannhet og ikke naboens eller dine foreldres sannhet. Å gå inn i sitt eget hjerte og lete med alt "mannskap" du har, for så å finne DEG, det er en leteaksjon som kan ta tid. Men for en snuoperasjon det er, når ditt indre kommer frem og du kjenner at du kommer "hjem".  Og så, stå i speilet og si til deg selv; Jeg aksepterer deg, du er flott, jeg er glad i deg! Wow, for en start å tørre å si det.  For, hvis ikke du selv respekterer deg selv, dine lengsler og håp og er din egen venn, hvordan kan du da forvente at andre mennesker vil gjøre det? Og jeg tror at for hver gang vi snakker til oss selv med et smil, med kjærlighet og glede, vil vi hver gang komme nærmere målet. Nemlig å bli vår aller beste venn, en til å stole på og som vil lede oss i riktig retning videre i livet vårt. Og uansett da hvor gamle vi blir, vil grunnmuren i oss stå der stolt, selv om vi blir både 80 og 90+
Akkurat som dette utrolig vakre gamle huset står på sin solide grunnmur.   
En vakker solskinnslørdag ønsker jeg deg med stor hjertehilsen