Å ta steget inn av hoveddøren og lytte.
Enda en vakker høstdag er over oss, og det er bare å nyte disse dagene. Men klarer vi det egentlig? Vi er våkne ca 110-120 timer i uken. Hvordan bruker du og jeg disse timene? Klarer vi å se alt det fine rundt oss, se hvor heldige vi er? Vi jager mye rundt med følehorn i alle retninger mens nakker og rygger skriker av smerte på grunn av arbeidsstillinger og øyne som tvinges til en skjerm med bokstaver og tall i tusenvis i løpet av en dag. Diabetes og overvekt øker fra barneår av, barn leker jo ikke mye ute lenger, de kjøres til skolen, og vi spiser usunt og uregelmessig. Antall mennesker som nå er depressive, overgår alle tall fra tidligere, og antidepressiva skrives ut oftere enn noengang, uten at mange får beskjed om hvordan det er å komme av disse brannslukningsmedisinene. Tenk om vi kunne gå inn i oss selv, finne ut hvem vi er og hva vi ønsker for oss selv og våre nærmeste. Kjenne på alt det fine vi har rundt oss, støtte hverandre i vanskelige tider og gi oss selv ros og gode ord hver kveld, mens vi hver morgen ber om å få en fin og meningsfull dag. Vi er alt for mange som går og ikke har det bra, og ikke helt vet hvem vi er og hva vi står for. Og da er det ikke fine klær og dyre smykker jeg snakker om.
Nei, det er rett og slett det å gå inn hoveddøren i sitt eget sinn, sitt eget hjerte og ta en alvorsprat med sjelen og høre hva ditt egentlige og ekte jeg har å si til alt du står i. Og for kunne komme inn der og hilse, MÅ vi faktisk sitte i ro i eget selskap eller ta med oss sjelen på en tur i skog eller fjell og lytte inn. Vi er jo kommet hit for å ha det bra, ikke for å være stresset, syke og deprimerte. ALLE får vi våre prøvelser, noen mange, andre få, men slik er livene våre. Å kunne åpne inn til oss selv, vil veldig ofte klarne det som synes uklart, og vekke følelser og idéer som vil bringe oss fremover i stedet for å fortsette i samme spor. Så da er det bare å gjøre det da...
En varm hjertehilsen fra Anne.
Enda en vakker høstdag er over oss, og det er bare å nyte disse dagene. Men klarer vi det egentlig? Vi er våkne ca 110-120 timer i uken. Hvordan bruker du og jeg disse timene? Klarer vi å se alt det fine rundt oss, se hvor heldige vi er? Vi jager mye rundt med følehorn i alle retninger mens nakker og rygger skriker av smerte på grunn av arbeidsstillinger og øyne som tvinges til en skjerm med bokstaver og tall i tusenvis i løpet av en dag. Diabetes og overvekt øker fra barneår av, barn leker jo ikke mye ute lenger, de kjøres til skolen, og vi spiser usunt og uregelmessig. Antall mennesker som nå er depressive, overgår alle tall fra tidligere, og antidepressiva skrives ut oftere enn noengang, uten at mange får beskjed om hvordan det er å komme av disse brannslukningsmedisinene. Tenk om vi kunne gå inn i oss selv, finne ut hvem vi er og hva vi ønsker for oss selv og våre nærmeste. Kjenne på alt det fine vi har rundt oss, støtte hverandre i vanskelige tider og gi oss selv ros og gode ord hver kveld, mens vi hver morgen ber om å få en fin og meningsfull dag. Vi er alt for mange som går og ikke har det bra, og ikke helt vet hvem vi er og hva vi står for. Og da er det ikke fine klær og dyre smykker jeg snakker om.
Nei, det er rett og slett det å gå inn hoveddøren i sitt eget sinn, sitt eget hjerte og ta en alvorsprat med sjelen og høre hva ditt egentlige og ekte jeg har å si til alt du står i. Og for kunne komme inn der og hilse, MÅ vi faktisk sitte i ro i eget selskap eller ta med oss sjelen på en tur i skog eller fjell og lytte inn. Vi er jo kommet hit for å ha det bra, ikke for å være stresset, syke og deprimerte. ALLE får vi våre prøvelser, noen mange, andre få, men slik er livene våre. Å kunne åpne inn til oss selv, vil veldig ofte klarne det som synes uklart, og vekke følelser og idéer som vil bringe oss fremover i stedet for å fortsette i samme spor. Så da er det bare å gjøre det da...
En varm hjertehilsen fra Anne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar