Forandringen.

Forandringen. 
Så er den her, forandringen.
Endelig, etter så mange år på leting, føler jeg at jeg er ved å entre riktig havn, og det kjennes både sterkt og overveldende.  Det er så mange av oss som går med skylapper, og hvis vi skulle finne på å skyve dem litt til side, farer vi sammen av skrekk for det ukjente, det uforutsigbare og det store dypet, der vi er nødt til å kunne svømme for å komme oss inn til land og mot noe der fremme som vi kanskje har gått og følt på siden vi var barn. 
Mange av oss har med oss "hjelpere", som stadig gir oss hint om neste trekk i livet vårt, men vi nekter å lytte.  Vi lever i vår trygge boble, og sier oss fornøyd med det... om enn så lenge, helt til livet vårt tårner seg opp i form av gjentatte ubehageligheter og stadige påminnelser om å snu om. Ofte kan presset bli så stort at vi regelrett kollapser rett i veggen før vi forstår alvoret. Universet er raust, det gir oss utrolig mange sjanser, men når nok er nok, faller vi ofte så brutalt at vi blir tvunget til å endre kursen vi har hatt til da.  Å erkjenne at vi i livet må ta en helt ny retning for å komme videre, er en tøff beslutning for mange, der frykt, uforutsigbarhet og tvil står skrevet i pannen vår når vi ser oss i speilet. Men når vi overvinner disse og trer inn i det livet vi er ment å leve, da vil dører åpnes som vi ikke ante at eksisterer. TILLIT er et ord som vi alle burde ta inn over oss og gi plass til. Det lille men store ordet kan endre livene våre totalt. Vise at det å tørre å leve sitt eget liv mens vi kan, det vil bli en dans på roser i forhold til å bli i boblen. Og om vi skulle tråkke på en torne på en rose, er det bare å ta den varsomt ut, og fortsette veien, den nye som ligger foran oss. 

En god natt ønskes deg med hjertehilsen Anne.