Hvorfor er indre lykke så vanskelig?

Hva er lykke, hvorfor er "den" så vanskelig? 
Solen skinner- igjen.  For en tid og for en sommer vi har og har hatt. På tross av det lever vi alle våre liv, og ofte er livene våre delt på en eller annen måte. Delt i den forstand at vi "spiller" roller ut fra hvor vi er, om vi er på jobben, om vi er hjemme, med venner, på en stor fest, etc. Svært mange er så redde for å være i seg selv hele tiden, og selv om vi selvsagt må være annerledes på jobb enn når vi er innenfor husets fire vegger, er det allikevel viktig å kjenne på hvem vi EGENTLIG er, om vi er i pakt med oss selv, vårt indre barn og i tråd med det som harmonerer i oss og med oss. Hver gang en "stjerne" dør, tenker jeg det samme, også denne gang med Robin Williams. En mann som har gledet mange millioner mennesker i flere ti-år, Whitney Houston med sin ufattelige stemmeprakt, Elvis, Michael Jackson... listen er nesten uendelig. Alle har de en ting felles, penger, "makt" og berømmelse. Mange mennesker som ønsker en del av dem, kanskje ofte på falske premisser, og derfor er de muligens likevel ensomme, mer ensomme enn noen andre. MEN- uansett hvem vi er, hva vi har fått til og hvor vi befinner oss, er penger og berømmelse helt uvesentlig til en stor grad hvis vi ikke har kontakt med vårt indre. Å stå i seg selv, i sin egen styrke og kjenne på at livet pulserer gjennom kroppen i harmoni som gir oss livsglede, det er så viktig. Mange mennesker "kjøper" seg lykke, noen kjøper uendelig med klær, noen handler smykker, noen handler biler og noen handler antikviteter i endeløse mengder. Hvorfor? Hva er det mennesket prøver? Ingen mennesker kan kjøpe seg lykke, det er noe du er føler, noe som kommer fra ditt innerste indre.  Absolutt ikke hele tiden, vi er ikke maskiner. Men det å føle lykke over de små ting i livet som å sitte her nå og skrive, se og mate mitt lille barnebarn i går formiddag med en enorm kjærlighet til dette lille nye vidunderet, det å møkke boksen til min datters hest mens han tråkker rundt meg og skal ha kos- noe som er sjeldent de siste par årene, ja, det er for meg lykke. Det å kjenne at man lever i tråd med seg selv, være i harmoni, som stadig er en utfordring, ta et oppgjør med fortiden og legge den bak seg der den hører hjemme, det gir en lykkefølelse. Og ikke minst en mestringsfølelse til å gå videre i sitt eget liv. 
Med dette mener jeg ikke at det ikke er viktig å ha en stødig økonomi som gir oss en følelse av frihet og goder, men å se at så mange som virkelig har det til overmål, og allikevel ikke orker å være her lenger på tross av at de har ektefeller, barn og venner, det er så trist. Jeg er så sikker på at hadde de kjent på sitt indre barn, fått kontakt til sin innerste nerve og klart å få til en dialog med den, så hadde de taklet livene sine på en annen måte og løst flokene underveis. Ikke med alkohol, narkotika, depresjoner og angst.
Derfor er det så viktig å SE hverandre i hverdagen,løfte hverandre, lytte og ta vare på hverandre. Og ser vi noen vi er bekymret for, så skal vi ikke nøle, vi skal ta affære, lytte, gi en hjelpende hånd, ta tak slik at vi sammen blir sterkere. Og om det er en kollega eller god venn i dag, kan det være deg og meg i morgen. Vi har alle bruk for mennesker som står klare med et sikkerhetsnett vi kan lande i, et nett som er mykt og som vi kan reise oss opp fra uten å være skadeskutt for resten av livet. 
En vakker dag ønskes deg med hjertehilsen Anne.