Mandag.
En annerledes mandag. Stille i huset, yngstemann har flyttet ut og sammen med sin kjære, og stillheten kjennes på med klump i halsen, en liten tåre kommer og går og humøret er litt svingende. Skap og skuffer ryddes mens tankene kommer på rekke og rad. Gode minner og også mange positive ting; Og- jeg kommer ikke lenger hjem til et kjøkken som er ryddet på ungdoms vis, skittentøy og bilen min blir igjen min... Småting som kanskje av og til har føltes irriterende, men som jeg likevel har vært glad i. Og ikke minst alle middager med han og kjæresten, alle overnattingene de har hatt her, alle guttekvelder med alle vennene i snart 6 år nede i kjellerstuen med latter, glede og filmer som har fylt huset med liv. Ja, jeg vet hva du tenker, sånn er livet, og vi har barna våre til låns, og i vårt tilfelle har minstemann bodd hjemme kanskje litt for lenge. Men nå er det et nytt liv både for ham og oss, og jeg sitter og tenker på hvor takknemlig jeg er for å ha hatt barna mine og deres venner og kjærester så nær. Men alt har sin tid, og det eneste riktige er at vi gir våre barn det beste vi har så lenge de bor hjemme, og så er de klare til å fly ut i verden når vingene er sterke nok. Og når man snart runder 24, er vingene overmodne til å brettes ut over verden og fly sin egen kurs. Rart er det da å sitte med et nyfødt barnebarn i armene og vite at verden fortsetter sitt løp med neste generasjon, og "slekter følger slekters gang" som det heter. Nå venter 18-20 år i Amelias liv som skal formes og hvor trygghet og kjærlighet vil gi henne egne vinger til å fly ut når tiden er inne. Det er livets lære, uansett hvem vi er og hva vi er. Så er det å håpe at vi har gitt det vi kunne for at våre barn skal kjenne seg trygge for stødig å tråkke sin egen sti og fly etter sin egen GPS, kjenne på hva hjertet sier og bruke fornuften. Gripe livet og gi seg selv lov til å satse for å få et best mulig liv i respekt, kjærlighet og trygghet som gir de selv og alle rundt dem harmoni og følelse av verdi og glede i det livet de lever her og nå.
Hjertesukk fra en mamma.
En annerledes mandag. Stille i huset, yngstemann har flyttet ut og sammen med sin kjære, og stillheten kjennes på med klump i halsen, en liten tåre kommer og går og humøret er litt svingende. Skap og skuffer ryddes mens tankene kommer på rekke og rad. Gode minner og også mange positive ting; Og- jeg kommer ikke lenger hjem til et kjøkken som er ryddet på ungdoms vis, skittentøy og bilen min blir igjen min... Småting som kanskje av og til har føltes irriterende, men som jeg likevel har vært glad i. Og ikke minst alle middager med han og kjæresten, alle overnattingene de har hatt her, alle guttekvelder med alle vennene i snart 6 år nede i kjellerstuen med latter, glede og filmer som har fylt huset med liv. Ja, jeg vet hva du tenker, sånn er livet, og vi har barna våre til låns, og i vårt tilfelle har minstemann bodd hjemme kanskje litt for lenge. Men nå er det et nytt liv både for ham og oss, og jeg sitter og tenker på hvor takknemlig jeg er for å ha hatt barna mine og deres venner og kjærester så nær. Men alt har sin tid, og det eneste riktige er at vi gir våre barn det beste vi har så lenge de bor hjemme, og så er de klare til å fly ut i verden når vingene er sterke nok. Og når man snart runder 24, er vingene overmodne til å brettes ut over verden og fly sin egen kurs. Rart er det da å sitte med et nyfødt barnebarn i armene og vite at verden fortsetter sitt løp med neste generasjon, og "slekter følger slekters gang" som det heter. Nå venter 18-20 år i Amelias liv som skal formes og hvor trygghet og kjærlighet vil gi henne egne vinger til å fly ut når tiden er inne. Det er livets lære, uansett hvem vi er og hva vi er. Så er det å håpe at vi har gitt det vi kunne for at våre barn skal kjenne seg trygge for stødig å tråkke sin egen sti og fly etter sin egen GPS, kjenne på hva hjertet sier og bruke fornuften. Gripe livet og gi seg selv lov til å satse for å få et best mulig liv i respekt, kjærlighet og trygghet som gir de selv og alle rundt dem harmoni og følelse av verdi og glede i det livet de lever her og nå.
Hjertesukk fra en mamma.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar