Stairway to Heaven...

Stairway to Heaven... 
En pasient har kommet for traumebehandling. Mye fra barndommen som må forløses, og som nå er ved å slippe taket på henne. Og når barndommen er komplisert, følger også vanskeligheter på områder i livet ellers, hvorav kommunikasjon og selvfølelse er to viktige punkter.  I dag, på hennes andre behandling fortalte hun at hun de siste dagene har bearbeidet flere sider ved barndommen, og nå kjenner på et sinne som føles voldsomt. Men dét er et langt stykke på vei, det å kjenne på sinne i stedet for sorg og depresjon.  På spørsmålet mitt om hun hadde hatt en fin helg, kom svaret med et raskt ja, fulgt av hva hun hadde gjort, nemlig pusset opp en mørk trapp, tatt hvert trinn ut og pusset de ned alle sammen. Jeg fikk øyeblikkelig opp et bilde av henne der hun vandrer oppover sin nye trapp, lys og innbydende, en ny vei inn i sitt eget liv.  Inn til sitt eget hjerte og inn til den lille piken hun ikke har kjent siden hun var veldig liten, men som roper på henne.  Alle mørke farger i trappen er borte, og tilbake står en lys og vennlig trapp som varsomt med støe skritt skal bringe henne inn til sitt eget hjerte, til sitt eget sanne jeg.  For et bilde, tenk å tråkke opp sine nye trinn og våge å entre seg selv og sitt eget hjerte.  Da hun gikk i dag, så jeg en glad kvinne som gleder seg til å ta fatt på trinnene, bokstavelig talt få trappen ferdig, og deretter gå den i åndelig perspektiv. 
Har du også en trapp det hadde vært godt å børste litt av før du vandrer videre?
Hjertehilsen Anne.