Litt gæern...

Å være litt gæern... 
Gårdsdagen ble en ny lang og fin dag på klinikken, og klokken ble 19+ før jeg lukket døren.  Etter litt handling, var det hjem for å pakke for å reise på fjellet i dag. Men- hvorfor ligge hjemme for så å bruke masse av dagen til å dra opp i dag? Etter noen runder med meg selv, ble bilen pakket, kveldsturen med Rosso unnagjort og dermed, kl 22.15 satte jeg meg i bilen på vei til fjells. Og her var jeg halv to i natt, etter å ha kjørt på speilglatt vei siste stykke. Men når man kan kjøpe "hjulklister" på boks, gikk det fint, og nå sitter jeg her med formiddagskaffen i strålende sol. I stedet for å sitte i bilen og kaste bort hele første del av dagen. 
Uken har vært travel og krevende, og det er godt å komme hit opp uten et eneste menneske i nærheten. Rosso storkoser seg ute i det fri, mens Bella ligger i godstolen sin uten de store anstrengelsene. 
Det har vært mange jern i ilden i det siste. Klinikkarbeid, møter i Akupunkturforeningen, artikkelskriving til medlemsbladet, forberedelser til neste foredrag i klinikken min den 20. mars, etc., har fylt dagene til randen.  Men det er jo spennende og givende så lenge man føler at man har hodet godt over vannflaten.
Oppi alt dette, prøver jeg å kjenne inn på hva som har vært mest viktig for meg disse siste ukene, og der er det ingen tvil. TRAUMEBEHANDLINGENE på klinikken har uten tvil gjort et uutslettelig inntrykk på meg, så mange mennesker som føler en stor release i forhold til de problemene de har gått med, gjerne over flere ti-år og som i løpet av 1-3 behandlinger kjenner på en følelse som de faktisk ikke var klar over at de hadde, og som hos mange viser seg å være en essensiell tanke som har sittet i ryggmargen. Når flere har fortalt meg at de har gått til psykologer og psykiatere over mange år og i lange perioder av livet uten å ha kommet til det som kommer opp på klinikken, det er da jeg kjenner at dette er en stor del av det jeg skal jobbe med fremover, og som virkelig kan utgjøre en stor og unik forskjell for hver enkelt person.  Å kunne være med på å løfte et menneske opp til å bli bli kvitt eller få redusert det som har ligget i ryggmargen og hindret han/henne til å leve et liv i pakt med sitt indre og den de faktisk er, det er helt umulig å beskrive. 
Er det så noen røde tråder gjennom prosjektet mitt så langt, en fellesnevner som jeg var så spent på om jeg kunne finne? Svaret er et rungende JA, om enn ikke så overraskende.  Vi er jo alle mennesker, og det å møte et medmenneske på "sjelenivå" som jeg best kan betegne disse møtene med, er en stor gave å få lov til å være med på.  Og da åpner det seg noen fellesnevnere. 
IKKE BRA NOK...
Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi er bra nok? Dessverre er dette en gjenganger hos mange mange mennesker.  Grunnene kan være mange, men det som ofte går igjen, er barndommen, det og aldri ha fått bekreftelse på at man er bra nok, uansett. Som barn er vi født med et stooort hjerte, åpen for livet og åpen for kjærlighet, en betingelsesløs kjærlighet.  Bare innen de første leveårene, utvikler vi en personlighet som selvsagt er preget av de nærmeste menneskene rundt oss. Og for en god del barn, er omgivelsene preget av uforutsigbarhet, at foreldre har problemer i ulike fasetter og dermed gir barnet en gyngende grunnmur. Alt for mange mennesker bærer på en sårbarhet i forhold til sine tidlige år, og som gjør at hjertet innen voksen-alder krymper inn til et minimum, og dette går ikke minst ut over personen selv, deres tillit til seg selv og kjærlighet til seg selv. De har aldri fått bekreftelser på at de er bra nok, flinke og dermed bærer de med seg dette inn i sitt videre liv som voksen. Mange "fikser" allikevel livet sitt utad, virker sterke utad, mens de blør innvendig. Og er livredde for ikke å strekke til... som kollega, som mamma, som ektefelle/samboer og ikke minst i forhold til seg selv og egne verdier som ligger på et skyhøyt plan fordi de er livredde for og mislykkes. Men- så er det engang sånn at livet ofte innhenter oss på et eller annet stadium, hvor vi blir konfrontert med det vi sliter med. Vi får stadig nye "utfordringer" hvor vi, hvis vi er lydhøre overfor vårt innerste, får beskjeder om å ta inn på en ny vei i livet, gjøre en forandring og dermed leve det livet vi er kommet hit for. Men hvem våger å lytte, og hvem tør å bryte med årelange "trygge" mønstre for gå inn i nye??? Altfor mange takker nei, NEI TIL SEG SELV... og fortsetter ufortrødent videre i samme spor, til kroppen sier stopp på et høyt plan og "veggen" er et lite nesegrev unna.  Da er det å lytte igjen, ta steget utenfor den merkede stien og jobbe seg gjennom det som kommer.  Og- hvis man da våger å gi slipp, ser mange at alt legger seg til på en ny måte som løfter dem frem, og igjen får livet til å smile. Først da kommer følelsen av å ha kontakt med sitt eget hjerte, fordi hjertet har virket som et kompass. Og i ditt eget hjerte kan du innrette ditt nye rom, krype opp i sofaen med bena under deg og lytte til alt det nye og spennende som kommer frem og opp i dagen. Er du heldig, treffer du den lille piken/gutten som du har savnet hele livet.  Han/hun er der hvis du leter. 
Hvis du gjenkjenner noe av det her jeg har skrevet litt om, er det på tide å stoppe opp, gjøre opp en status og kanskje ta fatt på din nye vei... inn til DITT EGET HJERTE, og bestille sofaen allerede nå...   

Hjertehilsen Anne.