Det er søndag formiddag, og endelig er solen fremme, deilig etter mange mørke dager. Oslofjorden bader i sol og blå himmel, mens et forsiktig lag med snekrystaller dekker øyene og bakken rundt oss, slik en vinter egentlig skal være . I går hadde jeg besøk av en tidligere pasient, en vakker ung dame på 24 år som i dag stråler og har en renhet og et så vakkert vesen at man blir trollbundet. Som 16-åring, fra å være en supersporty ung jente, en av de aller beste i klassen sin fysisk, falt hun sammen totalt etter et løp der hun slo alle i klassen sin. Dagen etter klarte hun nesten ikke stå på bena, og fra det øyeblikket startet hennes reise, en reise frem til hun var 23 år der ryggen og bena gjorde at hun ikke kunne stå eller gå mer enn høyst nødvendig, hun kunne ikke være med på noe og smertene var uutholdelige. Hun kom til meg da hun var 16 og 19 år, men etter få behandlinger sa jeg at jeg ikke kunne hjelpe henne. Hun har vært til absolutt alt som finnes av dyktige leger, fysioterapeuter, nevrologer etc. over alle disse årene, og ingen klarte å hjelpe henne. I november 2012 ringte hun meg igjen, ståa var den samme og hun var bunn fortvilet. Hun sa at den eneste hun nå igjen håpet kunne hjelpe, var meg. Jeg sa at hun selvsagt var velkommen, men at vi jo hadde prøvd tidligere uten og lykkes. Jeg satte henne opp på en time, men da skjedde noe merkelig idet jeg la på røret. Stemmen min som jeg har hatt siden jeg var liten, ba meg ringe henne tilbake øyeblikkelig, og be om at hun kom litt før fordi jeg trengte mer tid på henne, og at jeg denne gang skulle jobbe helt annerledes, på min "nye" måte. Resten av historien skal hun selv fortelle dere her, idet den ligger inne på min hjemmeside.
" Min historie.
Det startet da jeg var 16 år. Jeg fikk smerter i korsryggen og beina mine ble kraftløse og vonde. Jeg var en aktiv jente, gikk på idrettslinja og trente opp til tre ganger daglig over lengre perioder. Smertene i ryggen og beina satt meg helt ut. Jeg gikk til utallige behandlere; fysioterapeuter, kiropraktorer, naprapater, akupunktører, ryggkirurger, nevrokirurger, vegetoterapi (en retning i psykologien) og alt mulig annet på like mange institusjoner og behandlingssteder. De fant lite feil med meg. Jeg hadde skjeve hofter (2,7 cm), en antydning til skoliose i ryggsøylen og en liten innsnevring mellom virvlene L5 og L4 nederst i korsryggen. Ingen ting var nok til å gjøre noe med. Jeg følte meg usynlig og ubetydelig. Det var vondt å leve med smertene. Jeg måtte slutte med idretten jeg elsket, og som definerte meg. Jeg ble fast inventar i styrkerommet på skolen hvor jeg lå i et hjørnet og gjorde de skadeforebyggende styrkeøvelsene på matte, ball, slynger osv, mens de andre gjorde alt det morsomme. Da jeg var 18 år kom jeg til Anne. Hun klarte heller ikke å hjelpe meg med smertene på den tiden. Jeg fortsatte med forskjellige behandlingsalternativer, men til slutt ble jeg så lei, at jeg ikke orket mer. Jeg sluttet nesten helt å trene, for det var jo ingen ting som hjalp. Innimellom gikk jeg til idrettsmassasje for å slippe løs all spenningen jeg hadde i ryggen og nedover beina. Jeg begynte å studere, og ble sittende mye stille på skolen og lesesalen. Det var hele tiden en kamp i meg selv for å holde hodet over vannet med smertene som ble ekstra sterke av å sitte så mye. Jeg ble mer og mer passiv i forhold til trening. I siste år på skolen dro jeg på en tøff og psykisk utmattende tur til Malawi. Jeg arbeidet med barn som var offer for human trafficking, og det gikk fryktelig innpå meg. Da jeg kom hjem, var smertene så store, at jeg fikk et skikkelig breakdown. Jeg trengte smertestillende behandling, og det nå. Anne dukket opp i hodet mitt. Jeg ringte henne, og hun husket meg fra siste gang jeg var hos henne. Hun hadde tenkt på meg for bare to dager siden, og vi hadde ikke sett hverandre på 5 år.
Dagen etter troppet jeg opp hos Anne. Jeg husket godt hvor lokalene lå. Jeg hadde heller ikke glemt henne. Jeg la meg inn på det grønne rommet. Stemningen var lun og varm, rolig og meditativ musikk fylte rommet. Jeg følte meg avslappet. Før Anne gjorde noe som helst med nålene, spurte hun meg forsiktig om jeg husket om det var noe i privatlivet mitt som skjedde rundt den tiden jeg fikk vondt i ryggen og beina. Bestemor fikk kreft. Det dukket opp som lyn fra klar himmel ned i meg. Jeg hadde aldri tenkt på dette før. Sekunder senere knakk jeg sammen. Syv år med både fysiske og psykiske smerter, spenninger, murer bygget for overlevelse kom ut, der, i det grønne rommet. Det gjorde ufattelig vondt.
Etter dette møte med Anne, ble min verden forandret for alltid. Jeg hadde funnet kjernen i smertene mine. Det handlet om en frykt for at bestemor skulle bli borte fra meg, at familien min skulle gå i oppløsning fordi jeg følte det var bestemor som var limet som holdt oss sammen, at mamma og bestefar skulle bli ensomme når hun døde og alt annet som kunne skje. Dette var for tungt for en 16-åring å bære på alene. Jeg stengte av smertene i følelsene mine og hodet mitt. Kroppen tok over smertene istedenfor. Det var ikke før jeg fikk et direkte spørsmål om dette, i en trygg atmosfære syv år senere, at kroppen brakte det på banen og fikk utløp for all smerten som hadde bygget seg opp gjennom årene. Nå som jeg er mer bevisst på at kroppen min inneholder all denne kunnskapen og alle disse følelsene, kan jeg jobbe meg gjennom det. Det er en prosess, en livslang prosess, og det er ikke lett. Nå spiller kroppen, følelsene og hodet mitt på lag sammen og jeg har et godt utgangspunkt for at jeg skal kunne bli smertefri og begynne med idretten min igjen. Men jeg må alltid huske på å lytte til hva kroppen og følelsene mine forteller meg, hvis jeg glemmer det kommer smertene tilbake.
Mars 2013."
Dette er en fantastisk historie, noe av det sterkeste jeg har opplevd i klinikken min. Men den viser en ting som ofte, dessverre, går igjen, vi setter lokk på følelsene våre, stenger de inne og kroppen klarer ikke annet enn å stenge av via smerter. Det er jo noe som heter at smerter er forstenet gråt, kanskje er det riktig i en del tilfeller. Mitt første spørsmål denne tredje gangen hun kom til meg var: "HVA VAR DET SOM SKJEDDE DEN DAGEN ELLER I DAGENE FØR DU BLE SYK?" Jeg fikk en "beskjed" om at noe hadde skjedd,, og idet jeg stilte spørsmålet, brast hun i gråt, og forløsningen var igang.
Vi er så ufattelig mange som bærer på denne type smerter.
Ved å tørre å gå inn i vårt indre og lytte, finne ut av hva det egentlig er som foregår, selv om det ikke har vært samme alvorlighetsgrad, det kan bety alfa omega.
I går, da vi satt i over 3 timer her hjemme ved kjøkkenbordet og spiste en god lunch og skravlet i ett sett, kjente jeg en enorm kjærlighet overfor dette vakre vakre mennesket som i dag har fått fast stilling i en jobb som krever nesten det umenneskelige av henne. Men for noen heldige kolleger som har fått denne solstrålen inn i livene sine, en ekte lysarbeider som garantert vil kunne gjøre en stor forskjell i den vanskelige og utfordrende jobben hun har fått.
Kanskje kjenner du noen, eller har vært der selv, i denne type situasjon. Da er det å tide å "ruske opp" i systemet ditt, for uten å ta tak i det, blir det vanskelig å komme videre. Å erkjenne at de følelsene sitter der, jobbe dem ut, vil gi deg et nytt ståsted, en ny begynnelse og til og med et nytt liv- uten smerter og fremtidige lokk på følelsene dine. Og som du har lest her, det kan være noe du ikke helt klart ser som problemet, men som faktisk sitter i "grunnmuren din".
En flott solskinns-hjerte-søndag ønskes deg fra Anne.
" Min historie.
Det startet da jeg var 16 år. Jeg fikk smerter i korsryggen og beina mine ble kraftløse og vonde. Jeg var en aktiv jente, gikk på idrettslinja og trente opp til tre ganger daglig over lengre perioder. Smertene i ryggen og beina satt meg helt ut. Jeg gikk til utallige behandlere; fysioterapeuter, kiropraktorer, naprapater, akupunktører, ryggkirurger, nevrokirurger, vegetoterapi (en retning i psykologien) og alt mulig annet på like mange institusjoner og behandlingssteder. De fant lite feil med meg. Jeg hadde skjeve hofter (2,7 cm), en antydning til skoliose i ryggsøylen og en liten innsnevring mellom virvlene L5 og L4 nederst i korsryggen. Ingen ting var nok til å gjøre noe med. Jeg følte meg usynlig og ubetydelig. Det var vondt å leve med smertene. Jeg måtte slutte med idretten jeg elsket, og som definerte meg. Jeg ble fast inventar i styrkerommet på skolen hvor jeg lå i et hjørnet og gjorde de skadeforebyggende styrkeøvelsene på matte, ball, slynger osv, mens de andre gjorde alt det morsomme. Da jeg var 18 år kom jeg til Anne. Hun klarte heller ikke å hjelpe meg med smertene på den tiden. Jeg fortsatte med forskjellige behandlingsalternativer, men til slutt ble jeg så lei, at jeg ikke orket mer. Jeg sluttet nesten helt å trene, for det var jo ingen ting som hjalp. Innimellom gikk jeg til idrettsmassasje for å slippe løs all spenningen jeg hadde i ryggen og nedover beina. Jeg begynte å studere, og ble sittende mye stille på skolen og lesesalen. Det var hele tiden en kamp i meg selv for å holde hodet over vannet med smertene som ble ekstra sterke av å sitte så mye. Jeg ble mer og mer passiv i forhold til trening. I siste år på skolen dro jeg på en tøff og psykisk utmattende tur til Malawi. Jeg arbeidet med barn som var offer for human trafficking, og det gikk fryktelig innpå meg. Da jeg kom hjem, var smertene så store, at jeg fikk et skikkelig breakdown. Jeg trengte smertestillende behandling, og det nå. Anne dukket opp i hodet mitt. Jeg ringte henne, og hun husket meg fra siste gang jeg var hos henne. Hun hadde tenkt på meg for bare to dager siden, og vi hadde ikke sett hverandre på 5 år.
Dagen etter troppet jeg opp hos Anne. Jeg husket godt hvor lokalene lå. Jeg hadde heller ikke glemt henne. Jeg la meg inn på det grønne rommet. Stemningen var lun og varm, rolig og meditativ musikk fylte rommet. Jeg følte meg avslappet. Før Anne gjorde noe som helst med nålene, spurte hun meg forsiktig om jeg husket om det var noe i privatlivet mitt som skjedde rundt den tiden jeg fikk vondt i ryggen og beina. Bestemor fikk kreft. Det dukket opp som lyn fra klar himmel ned i meg. Jeg hadde aldri tenkt på dette før. Sekunder senere knakk jeg sammen. Syv år med både fysiske og psykiske smerter, spenninger, murer bygget for overlevelse kom ut, der, i det grønne rommet. Det gjorde ufattelig vondt.
Etter dette møte med Anne, ble min verden forandret for alltid. Jeg hadde funnet kjernen i smertene mine. Det handlet om en frykt for at bestemor skulle bli borte fra meg, at familien min skulle gå i oppløsning fordi jeg følte det var bestemor som var limet som holdt oss sammen, at mamma og bestefar skulle bli ensomme når hun døde og alt annet som kunne skje. Dette var for tungt for en 16-åring å bære på alene. Jeg stengte av smertene i følelsene mine og hodet mitt. Kroppen tok over smertene istedenfor. Det var ikke før jeg fikk et direkte spørsmål om dette, i en trygg atmosfære syv år senere, at kroppen brakte det på banen og fikk utløp for all smerten som hadde bygget seg opp gjennom årene. Nå som jeg er mer bevisst på at kroppen min inneholder all denne kunnskapen og alle disse følelsene, kan jeg jobbe meg gjennom det. Det er en prosess, en livslang prosess, og det er ikke lett. Nå spiller kroppen, følelsene og hodet mitt på lag sammen og jeg har et godt utgangspunkt for at jeg skal kunne bli smertefri og begynne med idretten min igjen. Men jeg må alltid huske på å lytte til hva kroppen og følelsene mine forteller meg, hvis jeg glemmer det kommer smertene tilbake.
Mars 2013."
Dette er en fantastisk historie, noe av det sterkeste jeg har opplevd i klinikken min. Men den viser en ting som ofte, dessverre, går igjen, vi setter lokk på følelsene våre, stenger de inne og kroppen klarer ikke annet enn å stenge av via smerter. Det er jo noe som heter at smerter er forstenet gråt, kanskje er det riktig i en del tilfeller. Mitt første spørsmål denne tredje gangen hun kom til meg var: "HVA VAR DET SOM SKJEDDE DEN DAGEN ELLER I DAGENE FØR DU BLE SYK?" Jeg fikk en "beskjed" om at noe hadde skjedd,, og idet jeg stilte spørsmålet, brast hun i gråt, og forløsningen var igang.
Vi er så ufattelig mange som bærer på denne type smerter.
Ved å tørre å gå inn i vårt indre og lytte, finne ut av hva det egentlig er som foregår, selv om det ikke har vært samme alvorlighetsgrad, det kan bety alfa omega.
I går, da vi satt i over 3 timer her hjemme ved kjøkkenbordet og spiste en god lunch og skravlet i ett sett, kjente jeg en enorm kjærlighet overfor dette vakre vakre mennesket som i dag har fått fast stilling i en jobb som krever nesten det umenneskelige av henne. Men for noen heldige kolleger som har fått denne solstrålen inn i livene sine, en ekte lysarbeider som garantert vil kunne gjøre en stor forskjell i den vanskelige og utfordrende jobben hun har fått.
Kanskje kjenner du noen, eller har vært der selv, i denne type situasjon. Da er det å tide å "ruske opp" i systemet ditt, for uten å ta tak i det, blir det vanskelig å komme videre. Å erkjenne at de følelsene sitter der, jobbe dem ut, vil gi deg et nytt ståsted, en ny begynnelse og til og med et nytt liv- uten smerter og fremtidige lokk på følelsene dine. Og som du har lest her, det kan være noe du ikke helt klart ser som problemet, men som faktisk sitter i "grunnmuren din".
En flott solskinns-hjerte-søndag ønskes deg fra Anne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar